Kommunen, som skal være til hjelp, oppleves som en motpart

For trass i sterk kritikk i tidligere revisjon fra 2019 dukker det stadig opp nye saker.

Vi har de siste ukene lest om livssituasjonen til Marcus Hagen Calado, Hannah Lunden og Maximilian.

Tre unge mennesker som ønsker å leve som andre på deres alder:

Marcus har en alvorlig sykdom. Han ønsker å være med venner og delta på fritidsaktiviteter om kvelden uten å ha med pårørende. Han ønsker å ha et sosialt liv som andre unge.

Hannah ble rammet av en ulykke. Hun ønsker å studere, hun ønsker å bli noe, bidra. Hun ønsker seg en utdanning som andre unge på hennes alder.

Maximilian ønsker å bo hjemme med sine foreldre, som andre unge på hans alder tar som en selvfølge.

Disse tre forteller historier som Pasient- og brukerombudet kjenner så altfor godt. Vi får flere henvendelser fra personer som enten har fått avslag på søknad om BPA, eller som mener de har fått for få timer til personlig assistanse.

I disse sakene er det ofte stor uenighet om det faktiske hjelpebehovet. Det er kommunens syn opp mot den enkelte søker. Konfliktnivået er ofte høyt, og frustrasjonen og fortvilelsen er ofte stor hos de som søker BPA. Og ikke minst, som Hannah sin historie viser, er det store variasjoner på hvordan BPA-ordningen forvaltes av kommunene.

Man kan klage på avslag og på omfanget av BPA-timer. Men det krever stor grad av tålmodighet, for saksbehandlingstiden både hos kommunene og Statsforvalteren er lang. Svært lang.

Dette er tøft å stå i.

Enkelte sier det er noe av det tøffeste. At kommunen, som skal være til hjelp, oppleves som en motpart.

Samtidig sier både Kristiansand og andre kommuner at utgiftene til BPA-tjenestene er formidable. At BPA er den velferdstjenesten som gjør at budsjettene for helse- og omsorgtjenesten kneler.

Kommunene viser til likhetsprinsippet - at brukere med tilsvarende behov skal behandles likt. Å få tjenester levert som BPA gir ikke rett til flere timer enn man ville fått ved ordinære helse- og omsorgstjenester. Kommunene viser også til at dersom ordningen skal være et likestillingsverktøy, må den flyttes fra helse- og omsorgslovgivningen til et annet lovverk.

Men retten til BPA ble lovfestet i 2015. I pasient- og brukerrettighetsloven § 2 - 1 d. Det betyr at enkelte grupper med nedsatt funksjonsevne har rett til å få praktisk og personlig bistand organisert som BPA dersom timebehovet er omfattende. Retten kan også gjelde avlastning for foreldre med hjemmeboende barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne.

Lovbestemmelsen, forarbeider, veiledere, flere titalls avgjørelser med lovfortolkninger og føringer fra Statsforvalter, ja til og med domstolsavgjørelser, gir føringer for hvordan loven skal forstås.

Pasient- og brukerombudet erfarer at det ikke er lovforståelsen som er problemet.

Problemet er kostnadene som følger av å tolke regelverket rett. BPA, som er så gull verdt for de som har krav på det, er en for stor økonomisk byrde for kommunene.

Vil en ny granskning gi oss flere svar? Vil en ny granskning gi brukerne bedre rettssikkerhet?

Jeg, som pasient- og brukerombud i Agder, tror ikke det. Men forhåpentligvis tar jeg feil.

Slik situasjonen er nå havner Marcus, Hannah, Maximilian og flere med dem, i en vond klemme mellom kommunenes trange økonomi og statens vegring for å handle. Derfor bør følgende utfordring gå til helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre: Kom over på brukernes banehalvdel og lytt til innspillene som kom i høringen av NOU-en "Selvstyrt er velstyrt".

I høringen ble det et premiss at ordningen fortsatt skulle være kommunal. I lys av de erfaringene vi har med variasjon i kommunenes tildeling og forvaltning av ordningen, spør Pasient- og brukerombudet om dette premisset bør fastholdes?

Hva med å gi BPA gjennom en statlig tilskuddsordning? Staten har erfaring med slik tildeling med hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad.

Uansett, inntil Vestre eller andre politikere gjør nødvendige grep må kommunen følge loven. Retten til BPA er vedtatt av Stortinget.

Det kan man ikke granske seg bort fra.