«Klart du kan føde med de store, latinske hoftene der!»

Vi skal ikke måtte leve med diskriminering i stillhet, skriver Monica Liliana García Orjuela. Foto: Privat

Helsepersonell som møter innvandrerkvinner, må læres opp om diskriminering og rasisme.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kvinnedagen 8. mars nærmer seg, og mye debatteres rundt kvinners utfordringer i Norge. Men det er lite interesse for å snakke om minoritetskvinner.

Mange av oss kommer fra land der vi som kvinner blir diskriminert i hverdagen, der helsepersonell kommenterer kroppen vår eller måten vi er blitt mor på. Men det betyr ikke at vi må tolerere og normalisere denne subtile «hverdagsrasismen» her. Jeg er overrasket over hvor lite oppmerksomhet dette får, selv innenfor norsk feministbevegelse.

Mange eksempler

Jeg følte meg lenge privilegert som latinamerikansk da jeg aldri hadde opplevd «subtil» rasisme. Inntil jeg i fjor benyttet meg av det lokale covid-vaksinetilbudet. Med genuin nysgjerrighet spurte jeg en kvinnelig ansatt: «Hva gjør dere på dette stedet?» Nysgjerrigheten min ble møtt med en avvisning. Hun svarte: «Nav er ikke her.» Jeg visste ikke engang hva jeg skulle si. Jeg oppdaget snart at venner og kolleger hadde opplevd lignende.

En colombiansk venn fortalte at de på legevakten sa at «dere latinamerikanske kvinner kommer og klager over små smerter. Dere tåler ikke å ha vondt». Til en annen sa barnelegen at «sønnen din er mørkere enn deg. Jeg har venner fra Colombia, og de er svarte. Hvorfor er ikke du det?» Jordmoren hennes kritiserte at hun samsov med ettåringen og spurte om det var «normalt i landet hennes».

En venninne var redd før sin andre fødsel, etter keisersnitt den første gangen. Jordmoren svarte: «Ta det med ro. Klart du kan føde med de store, latinske hoftene der.» Men hun fikk bekkenbrudd, 7 centimeter rift og indre blødning.

Diskriminering i stillhet

Hvorfor må vi gå til et helsesystem der vi får kommentarer om hudfarge og aksenten blir en indikator på at vi trenger sosialhjelp? Eller blir beskyldt for ikke å tåle smerte? Denne subtile diskrimineringen skader oss, og den begrenser vårt liv. Myndighetene må gi opplæring om diskriminering og rasisme til helsepersonell som møter innvandrerkvinner.

Som flere forskere nylig skriver i et innlegg i Sykepleien, så oppleves rasisme subtilt gjennom «stereotypier og fordommer om minoritetsgrupper, noe som deretter former måten helsepersonell oppfatter og behandler dem på».

8. mars skal vi snakke om abort og om lik lønn for likt arbeid. Men vi må også snakke om innvandrerkvinner. Vi skal ikke måtte leve med diskriminering i stillhet.