Kjære Nobelkomité: Det finnes tider da dere ikke bare deler ut en pris, men skriver i verdens moralske grunnbok

USAs president Donald Trump gratulerte Israels statsminister Benjamin Netanyhu da han besøkte den israelske nasjonalforsamlingen Knesset i Jerusalem mandag. Foto: Evelyn Hockstein, AP/NTB

Kjære Nobelkomité: Det finnes tider da dere ikke bare deler ut en pris, men skriver i verdens moralske grunnbok.

Kjære Nobelkomité. Dere har sikret dere ett års betenkningstid. Men i disse dager feires det at president Donald Trump har skapt enorme resultater i konflikten mellom Israel og Palestina. Og med dét må vi dykke ned i noen prinsipielle debatter som handler om hva vi belønner, og med hvilke begrunnelser.

Jeg skriver ikke for å nominere, men for å rydde i tankene.

Det er mulig dere står overfor en fristelse: å belønne en mann som ser ut til å ha fått til noe ingen andre har klart. Fred i Midtøsten. Eller i hvert fall et forbløffende fravær av krig. Og dette med et navn som vanligvis forbindes med støy, ikke stillhet.

Det er i seg selv et paradoks: at fred kan bæres frem av en mann som ikke selv utstråler annet enn ufred.

Men kanskje er det nettopp derfor vi må tenke oss om. For hva er egentlig en fredspris verdt hvis den reduseres til et diplom for effektivitet? Skal freden belønnes som et mål i seg selv, uavhengig av hvem som fører den frem, som en kirurgisk suksess utført av en som ikke vasker hendene først?

Eller skal prisen også si noe om menneskets karakter, om evnen til å forene resultat og moral, effekt og etikk?

«Dirty hands»

Filosofen Michael Walzer kalte dette «the problem of dirty hands». Politikere, sa han, må ofte velge mellom det rene og det riktige. De tar beslutninger som gjør dem moralsk skitne, men politisk effektive. Spørsmålet er ikke bare om resultatet er godt, men om vi vil at hendene som utfører politikken, skal løftes i triumf – eller må vaskes i skam.

For det er lett å beundre det vellykkede, også når det er kynisk.

Historien er full av Oskar Schindler- og Henry Kissinger-figurer som i kraft av handling snarere enn hellighet har oppnådd det gode.

Men det er en forskjell på å anerkjenne handlingen og å helliggjøre aktøren. En fredspris som går til en mann uten fred i seg selv, forvandler prisen fra moralsk symbol til instrumentelt verktøy: Skap fred for enhver pris.

Men freden tåler ikke enhver pris. Den bør ikke være et trofé som deles ut til den som først krysser målstreken, uansett hvordan løpet ble løpt. Den er en idé – og ideer svekkes når de tas som bevis på kjølig effektivitet snarere enn karakter.

I retorikken snakker Aristoteles om troverdighet, og sentralt i denne står karakter. Hva står du for, kan vi stole på deg? Spørsmål som avgjør om du har etos, er troverdig.

Som den britiske moralfilosofen Bernard Williams minner oss om: Moralens verdi ligger ikke bare i konsekvensen, men hvordan vi lever med oss selv etterpå.

Om vi mister evnen til å kjenne ubehaget ved å hedre den hensynsløse, mister vi også noe av moralen som gjør freden verdt å vinne.

Da Obama fikk prisen – og ingenting hadde skjedd

Jeg ble selv en Obama-groupie utenfor Grand Hotel i 2009. Prisen var gitt til en sympatisk, intelligent mann, uten resultater, men basert på et håp om en bedre fremtid.

Altså en pris som i langt større grad var et veddemål om håp, mer enn en belønning for faktisk fred. Nobelkomiteen tildelte president Barack Obama fredsprisen for «ekstraordinære anstrengelser for å styrke internasjonalt diplomati og samarbeid mellom folk». Det var en tildeling basert på forventning, ikke oppnåelse.

Her så vi karakter og visjon – et ansikt som bar håp, ikke resultater. Det var en pris gitt på forskudd, en symbolsk investering i verdens tro på at et menneske med moralsk kompass også ville finne riktig kurs.

I ettertid ser vi at freden ikke nødvendigvis fulgte etter. Og Obama hadde dessuten moralsk magemål til selv å spørre om prisen var fortjent.

Prisen fungerte da som et politisk signal, ikke et moralsk vitnesbyrd. I internasjonal teori kalles dette norm-entreprenørskap: handlinger som skal dytte verden i en ønsket retning gjennom symbolkraft snarere enn konkret effekt.

Og ja – det kan være legitimt. Men det er også risikabelt. Når vi premierer den som vil mer enn den som gjør, flytter vi prisen fra faktiske endringer til håpserklæring.

Mellom den fromme og den hensynsløse

Slik står vi nå igjen med to ytterpunkter:

Den kyniske effektivitetsmannen, Donald J. Trump – som faktisk skaper fred, men uten ydmykhet eller menneskelighet.

En mann som er vanskelig å like, en global bølle skamløst jaktende på Nobelprisen som en anerkjennelse av noe han aldeles ikke er.

En mann som raserer demokratiet, herser med FN, legger ned amerikansk bistand, plager kvinner og minoritetsbefolkningen, opptrer kynisk, men har ett sympatisk oppheng: Han gjør det som må til for å få en fredspris. En rasjonalistisk bølle hvis sideeffekt er at flyktninger frigis og det oppstår en slags fred.

Og, på den annen side, mannen vi så gjerne ville tro på. Idealisten – som fikk prisen fordi vi trodde på hans gode vilje.

President Barack Obama mottok Nobels fredspris i 2009. Foto: Stein J. Bjørge

Mellom disse to troner selve prisen, og den vakler. Skal den være et instrument for fred eller et symbol på moral? Skal den belønne handlingen eller mennesket bak den? Eller litt av begge.

Filosofien tilbyr ikke et entydig svar, men den hjelper oss å se forskjellen:

• Konsekvensetikken vil si: Resultatet avgjør. Får du fred, fortjener du ros og Nobelmedalje.
• Dydsetikken vil svare: Et menneskes karakter kan ikke løses fra dets handlinger. En drittsekk bør ikke få Nobelprisen.
• Deontologien vil minne oss om at midler betyr noe – også når målet helliger dem. Heder bør ikke deles ut dersom egeninteressen synes som det sentrale.
• Walzer sier: Vi må handle i verden, men vi må aldri slutte å kjenne lukten av skitne hender.

Velg hva prisen skal være

Kjære Nobelkomité: Det finnes tider da dere ikke bare deler ut en pris, men skriver i verdens moralske grunnbok.

I 2009 satte dere håpet foran beviset. Om nøyaktig ett år kan dere fristes til å gjøre det motsatte – å sette resultatet foran moralen. Begge deler er forståelige. Begge kan forsvares. Men bare ett av dem bevarer prisen som idé.

Fredsprisen mister sin kraft hvis den reduseres til en iskald oppskrift for vellykket utenrikspolitikk.

Når fredsprisen og det vi belønner hverandre for, blir instrumentalistisk, kaldt og rasjonelt, risikerer vi å bli det alle sammen. Fredsprisen må nok også handle om hva slags menneske som skal bære den.

For freden handler ikke bare om hvem som fikk det til, men om hvem vi ønsker skal få stå som dens ansikt.

Så, kjære komité: Vil dere hedre effektivitet eller antatt menneskelighet og demokratisk sinnelag hos prisvinneren? Denne dikotomien kan lett avfeies som en falsk problemstilling. Men i denne historisk sjeldne situasjonen er det nettopp dette valget man står overfor.

Fredsskaping må komme fra et sted som vil fred.

Verden trenger speilbilder og forbilder der gode mennesker gjør gode handlinger som kan inspirere og smitte.

Ha et godt tenkeår – mens den mulige kandidaten bader i suksessens og selvnytelsens flomlys.