– Kjære foreldre: Å gjøre feil, bli avvist, være inn­bytter, få en kjip student­hybel. Det er en sentral del av livet

KOMMENTAR: Foreldre må gi barna vinger. Og la dem feile. Overbeskyttende foreldre gjør barna en stor bjørnetjeneste.

Rektor Finn Lea på Kannik skole er blant dem som har slått alarm om foreldre som belaster skolen med krav og «bestillinger» til lærerne. Foto: Anders Minge

I en rekke artikler har Aftenbladet satt søkelys på hvordan enkelte foreldre engasjerer seg voldsomt på vegne av barna sine, i grunnskolen, i videregående skole, i forbindelse med idrett og fritid, og til og med på vegne av barn som har blitt studenter på universitetet. Og dermed ikke er barn lenger i det hele tatt.

Rektorer, idrettsledere og universitetsansatte har fortalt om foreldre som stiller høye krav på vegne av avkommet, som er tidstyver og som ikke tar et nei for et nei. Det klages og ankes over en lav sko.

Curling og helikopter

Det blir jo nesten komisk når foreldre engasjerer seg for å sikre at studenten skal få studentbolig med utsikt.

«Curlingforeldre», kalles de som går foran og prøver å legge alt til rette for avkommet.

«Helikopterforeldre», som henger over og kontrollerer arvingen i alle sammenhenger.

Det meldes om en økende tendens. Om merarbeid for lærere, om belastninger for trenere i barneidretten, om irriterende henvendelser til folk som egentlig har annet å bruke tiden sin på. Om pukking på rettigheter, om klaging på avgjørelser, stadige omkamper.

Det nye arbeidslivet

Ja, det stemmer nok at tendensen er økende. Men det er også verdt å merke seg at flere kilder opplyser at det ofte er et mindretall som oppfører seg på denne måten. De fleste foreldre og foresatte er nok fortsatt ikke sånn.

Men likevel. Når et stort antall kilder, med ulike roller og yrker, melder samstemt om fenomenet, er det verdt å diskutere.

Vi har allerede sett rapporter om unge arbeidstakere som har forventninger om og stiller krav til en helt annen grad av individuell tilrettelegging enn det arbeidsgivere har vært vant til. På noen områder kan slik tilrettelegging sikkert være et udiskutabelt steg i rett retning. På andre områder kan det være et tegn på at vi har å gjøre med en generasjon som har fått livet sitt regissert og tilrettelagt på en måte som har gjort dem kravstore og lettkrenkede.

Vinger å fly med

Å være foreldre eller foresatt handler selvsagt om å passe på barna, ungdommen og de unge voksne. Veilede, trøste, oppmuntre og korrigere.

Og det handler om å gi barna vinger til å fly med. Det handler også om å lære barna å feile, å gå på en smell, reise seg igjen.

Det er å gjøre barn og unge en stor bjørnetjeneste å spille rollen som lynavleder og støtfanger for alt livet kan kaste i deres retning. Noen ting må de få oppleve selv. For livet er ikke alltid rettferdig.

Å oppleve urettferdighet kan være vondt. Men det kan også være en verdifull erfaring. En dårlig karakter er ikke verdens undergang. Nesten ingen av dem som spiller fotball som barn og ungdom blir proffer. Barneidretten handler for de aller fleste om å ha det gøy, sammen med andre. Forelderen som først og fremst er med på kamp for å sikre at avkommet får maksimalt med spilletid, ødelegger for den fellesskapsfølelsen treneren jobber med å skape.

Selve Livet

Lovgiverne har gått foran og brøytet vei for noen av de tendensene. Rettigheter og lovpålagte oppgaver. Tiltaksplikt for skolene i mobbesaker, små som store. Klageadgang. Og så videre. Ofte med beste hensikt, men effekten er i sum at rollene til ansatte og frivillige i skolen og i høyere utdanning blir presset og utfordret.

Læreren må få være sjef i klasserommet, sier mange politiske partier. Vil de følge opp med å lette litt i alt det lovpålagte?

Så, kjære foreldre: Det å gå på trynet, gjøre feil, bli avvist, bli satt på innbytterbenken. Få en kjip studenthybel. Det er en sentral del av selve Livet, det. Og noen kamper må de håpefulle få kjempe selv, med sine foresatte som heiagjeng i bakgrunnen.

Ellers er de ikke rustet godt nok for årene som ligger foran dem.