Kim Leine er fabelaktig. Boka hans er nesten fabelaktig også.

BOK: En Putin-venn er igjen helten i Kim Leines siste bok. Eller kanskje ikke.

Kim Leine er fabelaktig. Boka hans er nesten fabelaktig også. Foto: Fredrik Refvem

Kim Leine: Karolines krig. Roman. 472 sider. Cappelen Damm.

Russerne har rett. Det dekadente Vest-Europa går snart under, gjort impotent av naive ledere, fremmedkulturell innvandring, klimaaktivister og det kanselleringskåte regnbuehelvetet der menn blir lesbiske kvinner straks de kler på seg en kjole og kaller seg Glenda. Men moralen er på vår side, det er alltids en trøst i dødskampen.

Velkommen til Kim Leines verden og et gjensyn med Karoline Blicher, nå statsminister i Danmark, en anelse høyrevridd, om ikke helt kommentarfelt i hodet.

En autistisk elev river sider ut av Koranen, og det er dårlig nytt for den som vil leve uforstyrret av andres organiserte tvangsnevroser. Blicher tar med seg noen høyt-på-stråere for å ordne opp med rektor samtidig som koranskjenderen Rasmus Paludan demonstrerer nær skolen. Det ender fullstendig galt.

Så hvem sto egentlig bak da alt gikk i oppløsning? Tja. Egentlig handler det ikke om det. Egentlig handler det om krigen i Ukraina. For Blicher er Putin-venn med ambisjoner om å få slutt på kjeklingen, og hun skal snart gjøre noe uventet.

Leine drar altså virkelige personer inn i handlingen, uten at boka er virkelighet. Lanseringsdatoen 7. oktober 2024 er ikke tilfeldig, for det er både Putins fødselsdag, årsdagen for Hamas’ angrep på israelske sivile og dagen handlingen i boka starter. Fiffig.

En hovedfigur er Jesper Skov, sjefredaktør i Aftenbladet, men ikke det Aftenbladet som du kosemoser med når det kommer nye bokanmeldelser. Dette er ei fiktiv blekke i Danmark. Spektrumdatageniet Annie fascinerer.

Om bokanmeldelser var matematikk, snakket vi femmer, og kanskje sekser. Jeg beundrer Leines språk, hans intelligente og smått kontroversielle betraktninger, den milde humoren, alle timene bak alle fakta, innsikten i autisme og valget av utradisjonelle helter.

Men bokanmeldelser er aldri objektive, og tre pluss tre er dermed ikke alltid seks. Jeg synes ikke handlingen sitter helt. Boka starter friskt, og snart skjer mye rart, med innslag av både forviklingskomedie og farse, altså teater, ikke mat. Det er både morsomt, absurd og lærerikt, men også litt forutsigbart.

Beklager, Leine. Det er ikke din feil. Jeg greier bare ikke å elske boka. Kanskje er det mine autistiske trekk. Kanskje kan jeg bare ikke elske.