«Kidfluencers»: I 2024 er dette både skammelig og uforståelig

Barns sikkerhet og integritet ofres av kommersielle hensyn, mener Mariann Johansen. Foto: Shutterstock, NTB

I 2024 er dette både skammelig og uforståelig.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I skyggen av den stadig økende bevisstheten om barns rett til beskyttelse på sosiale medier har det vokst frem et nytt begrep: kidfluencer. Det er da snakk om familieorienterte kontoer på sosiale medier, som med barn i hovedrollen tjener penger på å selge reklame. Temaet ble nylig aktualisert gjennom den australske dokumentaren «Kidfluencers», som kan ses på VG.

Siden sosiale medier har aldersgrense, er kontoene administrert av foreldrene. Det samme er pengene, men det er ungene som er innsalget.

I Norge er særlig Snapchat blitt en arena for en type hyperoffentlighet vi ikke har sett siden sosiale medier var nytt.

Jeg var selv aktiv blogger i 2010 og husker godt hvordan vi oppdaterte om hverdagens små og store hendelser. Tre lange innlegg om dagen var optimalt. Og la oss slå det fast med en gang: SÅ spennende liv hadde ingen av oss at det fantes materiale nok til at det var bærekraftig. Det ble mye pjatt, særlig om barn.

Mammablogging ble en egen sjanger, og tusenvis av mennesker fulgte helt ukjente barn gjennom store deler av oppveksten. Så døde formatet ut og ble overtatt av bilder og video på mer kompakte plattformer, som Instagram, og flyktige medier, som stories.

Da Snapchat lanserte sitt lukrative belønningssystem for dem som klarer å generere nok interesse, fikk de kleine oppdateringene vi husker fra Facebooks tidlige dager, en renessanse. Plutselig ble det lønnsomt å ta med følgerne sine på absolutt alt man foretar seg, fra man står opp til man legger seg. Og ikke minst: hva barna gjør. Ferier, bursdager, barnerommet, frokosten, samværsfordelingen, sykdommer – alt har innholdspotensial.

«Eksklusivt innhold» om egne barn

Som om det ikke var ille nok å skulle leve store deler av barndommen sin på en virtuell scene, løper barn i sosiale medier en særlig risiko. Ikke alle som følger disse kontoene, gjør det fordi de syns det er «koselig». De følger dem fordi det er opphissende. Det verste er at Meta ser ut til å være klar over dette og tilrettelegger for et marked de fleste av oss ikke er i stand til å forestille seg.

I desember ble Meta, som eier Facebook og Instagram, saksøkt av Raul Torres, justisminister i New Mexico. Han mener algoritmene hjelper seksuelle predatorer å finne innhold om barn som de eIllers ikke ville funnet.

I sommer hadde Wall Street Journal en dyptpløyende artikkelserie som dokumenterte hvordan enkelte barneinfluensere hadde så mange som 92 prosent voksne menn på følgerlisten. De pekte også på hvordan enkelte foreldre tillot at voksne menn benyttet Metas betalte abonnementstjeneste for å få tilgang til «eksklusivt innhold» om egne barn.

Naivt

Statistikker for videoer og bilder viser at innhold om småunger gjør at det generelle engasjementet skyter i været, og at antall lagringer mangedobles på videoer som er spesielt interessante for voksne med seksuell interesse for barn.

I kommentarfeltet kan man fra tid til annen finne oppmuntrende og rosende kommentarer fra en demografi som et naivt sinn kanskje vil bli overrasket over å finne under en video av en liten jente som danser ballett.

Den galopperende utviklingen av kunstig intelligens gjør det også mulig for hvem som helst å endre både bilder og video til nesten hva som helst, med nesten hvilket som helst utgangspunkt.

Møtt med denne marerittfremkallende informasjonen, hvordan kan foreldre fortsette å dele barna sine med tusenvis av fremmede?

Kontrastfylt

En ukvalifisert gjetning er at seksuell utnyttelse av barn er så til de grader ubehagelig å tenke på at man aktivt underspiller risikoen for at det kan skje med eget barn. At antall pedofile er lite, og utvalget av barn enormt.

Hvorfor skulle de velge akkurat mitt barn?

I diametral kontrast står alle valgene vi tar fra vi ser to streker på graviditetstesten: Vi avstår fra spekemat, sushi og myke oster, vi etterforsker hvilken barnestol som er best, og hvilken bæresele som ikke gir barnet vårt varige mén.

Vi oppdaterer oss på pedagogiske oppdragelsesmetoder fordi vi har kollektiv angst for å påføre ungene arr i sjelen. Generelt gjeter vi barna våre på en måte som mangler sidestykke i menneskehetens historie.

Det er ikke sånn at kidfluencers flest IKKE får all denne omsorgen. Tvert imot, de har trolig ofte ressurssterke og omsorgsfulle foreldre. Likevel – akkurat denne risikoen er de villige til å ta.

Ignorerer farene

Influensere i Norge som eksponerer egne barn, stiller svært sjelden opp i intervjuer om temaet. I den grad de uttaler seg, er argumentene ofte at de driver på barnas premisser, at barna syns det er gøy, og at de oppnår fordeler som andre barn ikke har.

Dette er en argumentasjon som unndrar seg enhver logikk. I hvilken annen sammenheng ville vi akseptert noen som helst risiko på vegne av barna? Hvilke fordeler er så store at man ignorerer muligheten for at bilder og videoer havner på det mørke nettet, der de byttes mot penger eller videoer av andre barn?

De kan ikke avskrive fakta, for disse tingene skjer med noen, tusenvis, hvert år. Så det de i praksis sier, er at tidsfrihet og penger veier tyngre enn barnas integritet og trygghet.

Foreldrene til kidfluencers og enhver som lever av å kommersialisere sin egen hverdag, vurderer det slik at det er verdt ulempene og risikoen. De som gjør det mulig å leve av å utlevere egne barn, de som betaler for reklame, gjør den samme vurderingen.

Barns sikkerhet og integritet ofres av kommersielle hensyn, av voksne mennesker, i en bransje som ikke har en eneste lov som gir reell juridisk beskyttelse av barnet.

I 2024 er det både skammelig og uforståelig.