Kanskje slapp artistene lettere unna fordi vi elsker dem for høyt

Strengt tatt hadde vel ingen trodd at P. Diddy var noen engel.

Produsenten og rap-mogulen, også kjent som Sean Combs og Puff Daddy, har vært omgitt av rykter og anklager siden nittitallet. Det har versert en rekke historier om at han skulle ha opptrådt truende og voldelig. Men musikken han laget sammen med artister som Notorious B.I.G. og Mary J. Blige var så fengende og så innsmigrende, så etterspurt, at ingenting ble heftende ved ham. Ikke før nå.

I november ble Diddy saksøkt av ekskjæresten, artisten Cassie. Anklagene var tallrike og alvorlige. Cassie hevdet at Diddy hadde utsatt henne for vold og overgrep, og presset henne til å ha sex med mannlige prostituerte mens han så på. Saken ble raskt løst gjennom et hemmelig forlik som ingen av partene kunne snakke om i ettertid.

Men søksmålet hadde satt en tung dør på gløtt. Siden den gang har det kommet fem nye søksmål mot Diddy, fra fire kvinner og en mann. Mannen, musikkprodusenten Rodney «Lil Rod» Jones jr., hevder å ha opplevd å bli dopet, trakassert, og forsøkt truet til å ha sex med prostituerte av Combs.

Den anklagede nekter for å ha gjort noe galt. Men i mars raidet det føderale politiet husene hans i Miami og Los Angeles, og stanset Diddy på flyplassen på vei til Bahamas.

Han ble ikke arrestert, men fratatt flere elektroniske gjenstander. Ingen vet ennå hva etterforskningen vil resultere i.

Det er bare et halvt år siden Diddy ble hyllet av bransjen for det nye soloalbumet sitt, «The Love Album: Off the Grid». Anklagene setter ikke bare ham selv i et ubehagelig lys, men også musikkbransjen som sådan. For det har vært få metoo-oppgjør i musikkverden.

Filmbransjen, scenekunsten, litteraturen og mediene har hatt sine store, omveltende saker, som har ført til økt bevissthet og nye sett av normer og regler. Men med unntak av artisten R. Kelly, som soner en lang fengselsdom etter å ha blitt dømt for flere tilfeller av overgrep mot mindreårige, kan det virke som om musikkens store navn er vanskelige å trekke ned fra scenen.

Det har heller ikke vært noen påfallende stor iver etter å gå groupiekulturen på siste halvdel av 1900-tallet etter i sømmene, med alt av overskridelser som fulgte med.

I avisen The Guardian spurte kommentator Tim Jonze nylig om hvorfor i all verden en artist som Michael Jackson ikke er kansellert. Han hadde notert seg at Jackson-butikken syntes å gå strykende, med jukeboxmusikaler basert på Jacksons musikk på scener i West End og på Broadway, og en biografisk film på trappene.

Dette skjer altså selv om det har vært flere og mer graverende anklager mot den avdøde megastjernen enn mot mange av mennene som ble konfrontert og revet ned fra høye posisjoner av metoo-bølgen.

Sist gang disse beskyldningene kom ut i offentligheten var i dokumentaren «Leaving Neverland» fra 2019, der to menn sier at de ble seksuelt misbrukt av Jackson som barn.

Til sammenligning er det nesten ingen som lenger vil jobbe med Woody Allen, den en gang så feirede filmskaperen. Også Allen har en anklage hengende over seg, om at han forgrep seg på adoptivdatteren sin da hun var syv. Det er en betent og omstridt historie som det er vanskelig å komme til bunns i, men politiet som etterforsket saken, bestemte seg for ikke å forfølge den.

Slike saker er uansett alvorlige, enten det er en eller flere anklagere. Men det er verdt å merke seg at Allen har blitt fratatt nesten all ære på grunn av en vond, men uavklart sak, mens Michael Jacksons popularitet synes å være nesten like sterk som før. Ingen av de to mennene er dømt for forholdene.

At Jackson er død, gjør det naturligvis lettere å forholde seg til ham. Ingen trenger å ligge søvnløs og lure på om han bør bli invitert til et talkshow eller få platekontrakten forlenget. Men når Jackson og Allen vurderes så forskjellig, sier det også noe om motstanden mot slike oppgjør som synes å ligge som en seig masse i musikkbransjen, og som gjør at de store sakene blir tatt opp sent eller ikke i det hele tatt.

Det er kanskje i ferd med å endre seg nå. I fjor anklaget flere kvinner Rammstein-vokalist Till Lindemann for vold og seksuelle overgrep. Og Cassies anklager mot Diddy ble gjort mulig av et juridisk vindu på omtrent et år. Det gjorde det mulig for de som mente seg utsatt for seksuelle forbrytelser å trekke saker som egentlig var foreldet til retten.

Det førte til en storm av søksmål, over tre tusen i tallet. Mange av dem handlet om menn i musikkbransjen. Det høye antallet gjorde det presserende å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvorfor ikke før?

Hovedgrunnen er vel kanskje kjærlighet. Artisten som fikk deg til å gråte og danse, som laget soundtracket til din ungdoms somre, din første forelskelse, er elsket. Det sitter langt inne å mistro noen som talte til deg på det dype, emosjonelle planet som musikken når.

Kanskje er det dette som avgjør skjebnen til de som anklages for å ha tråkket over seksuelle grenser, om de blir offentlig vanæret eller ikke. Kanskje det i mindre grad dreier seg om hva de er anklaget for. Kanskje det snarere handler om hvor mange som ikke klarer å få seg til å tro at de er sånn.

Dette siste forklarer likevel ikke hvorfor det har tatt så lang tid før P. Diddy ble konfrontert med de som mente at han hadde forbrutt seg mot dem.

Der er det kanskje andre sider ved musikkbransjen som spiller inn. Det kan være det at musikken, og særlig popmusikken, har et visst rykte på seg. De som står utenfor, regner uten videre med at det er et rom som er dekadent og grenseløst. Da sitter det kanskje lenger inne å stusse over rykter og historier man ellers ville reagert på.

Det kan være at artister i større grad oppleves som uerstattelige. Da Kevin Spacey ble anklaget for trakassering og overgrep i 2017, hadde han nettopp spilt inn Ridley Scotts film «All the Money in the World».

Den gamle ringreven Scott var uinteressert i at en skandale skulle ødelegge for filmen hans, så han kastet seg rundt, erstattet Spacey med Christopher Plummer, og spilte inn store deler av filmen på nytt. Det ville ikke vært mulig med frontfiguren i et band eller en elsket singer-songwriter. Og det ville ikke bli det samme med en ettertraktet og følsom produsent som Diddy.

Og så har du det rene, kalde spørsmålet om ressurser. De virkelig store navnene i musikkbransjen sitter på et nettverk og en pengesekk som vanlige dødelige knapt kan forestille seg. Diddys forlik med Cassie kom i stand på et døgn. For selv i en verden bygget på myter, kreativitet og visjoner, er det ofte nok tallet på bunnlinjen som rår.