Kan Trumps jakt på Nobels fredspris bidra til varig fred i Ukraina?

Det er mange kontroversielle priser som er blitt tildelt. Av disse møtte den som ble gitt til Carl von Ossietzky i 1935, stor motstand fra Nazityskland. Han satt i fengsel i Tyskland, dømt for forræderi mot Hitlerstaten fordi han avslørte tysk opprustning i strid med Versaillestraktaten. Han mottok prisen på et sykehus i Tyskland, der han var innlagt for mishandling i en konsentrasjonsleir. Han døde av skadene i 1938, 49 år gammel.

Og Kina mislikte sterkt at fredsprisen ble tildelt Liu Xiaobo i 2010. Liu var lenge kjent som en frittalende kritiker av Kinas kommunistiske parti og i 2009 ble han dømt til 11 års fengsel for «oppfordring til undergraving av statsmakten». Tildelingen ble kritisert av kinesiske myndigheter, og det kom umiddelbart enkelte sanksjoner og kraftige markeringer mot Norge og norske interesser i Kina. Liu døde i 2017.

Den fredsprisen som kanskje var dårligst begrunnet, var prisen til President Obama i 2009. Han hadde da bare vært president i ni måneder og hadde ikke fått utrettet mye. Men han fikk prisen «for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid».

Den 7. mai skrev jeg en kronikk i Fævennen med tittelen: Er Nobels fredspris til salgs? Der argumenterte jeg for at både selve invitasjonen og den måten President Donald Trump mottok og behandlet statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Jens Stoltenberg og USA-diplomat Anikken Huitfeldt på i Det ovale rom i Det hvite hus, var et varsel om at President Donald Trump siklet etter Nobels fredspris. Det var nok hovedårsaken til at lille Norge ble invitert som land nummer 8 til samtale med Trump i hans andre presidentperiode. I den samtalen som fant sted, ble Norge og nordmenn, og Støre og Stoltenberg rost opp i skyene. Støre var storslått. Trump elsket Norge. A great country. Han ville stå på ski i Norge.

Åpen

Og nå er det klart: Fredsprisen var hovedårsaken til at Norge ble invitert til dette møtet. USAs president Donald Trump ville innynde seg hos de norske politikerne. Han har nå sikkert krysset av i sin kalender og skrevet Oslo på den 10. desember 2025. He wants a deal. Med Norge. Sannsynligvis vil han ha Fredsprisen i bytte mot mindre toll. Og derfor ringte han finansminister Stoltenberg helt uventet for å gjøre det klart at det var en mulighet. Og en tollavtale med Norge er fremdeles ikke signert. Hvorfor ikke?

Og nå kom neste skritt fra Trump. Tirsdag den 12. august publiserte Det hvite hus et innlegg på X der de sterkt oppfordret til at USAs president Donald Trump skulle tildeles prisen i desember. I år. «President Donald J. Trump er fredspresidenten,» skriver de. «Det er et er krav fra hele verden om at president Trump bør få fredsprisen» skriver de, og henviser til en liste med navn på ledere i en rekke land for har innstilt ham.

Hele verden er disse seks politikerne på denne listen: Armenias statsminister Nikol Pasjinjan, Aserbajdsjans president Ilham Alijev, Kambodsjas statsminister Hun Manet, Gabons president Brice Oligui Nguema, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Den pakistanske regjeringen og Rwandas utenriksminister Olivier Nduhungirehe. En gjeng fredsmisjonærer? Om de har innstilt ham innen fristen 31. januar, er uklart. Som så mye annet i dette innlegget.

Men at det har ført til stor aktivitet i regjeringen i Norge og i Nobelkomiteen, er det liten tvil om.

Trump vil selvsagt få gjentatt fra Norge at det ikke er den norske regjering som utdeler prisen, men at det er en uavhengig organisasjon, Nobelkomiteen, som gjør det. Det vet jo USA, og Trump, men like lite som Kina lot seg påvirke av det i 2010, vil også Trump og USA være like lite mottakelige.

Så har selvsagt Stoltenberg i sin telefonsamtale med Trump gjentatt at den norske regjering ikke har noen innflytelse på prisutdelingen. Men han kan også ha antydet at en sterk støtte til Ukraina som er den angrepne parti i krigen mot Russland, vil være noe Nobelkomiteen vil legge sterk vekt på. Å gi prisen til kandidater som kriget for fred, eller støttet kriger for fred, har hendt før. Men det er forhåpentligvis helt utenkelig at Trump får Fredsprisen hvis han blir enig med Putin om en fredsavtale mot Ukrainas vilje. Trumps jakt på Fredsprisen kan være viktig for å forhindre at noe slikt skjer. For hans interesse for og ønske om denne anerkjennelsen, kan benyttes til å styrke USAs og Trumps vilje til å øke innsatsen for å oppnå en fred som Ukraina, og Europa, kan være fornøyd med.

For Nobelkomiteen kan selvsagt ikke gi fredsprisen til en leder som styrer et land som har tvunget Ukraina til å godta en fredsløsning som er i strid med det landet vil. Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnerne. To klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Det siste kravet kan tilfredsstilles med for eksempel å gi Ukraina en plass i Nato.