Det er 10. desember 2009. Noen timer er gått siden utdelingen av Nobels Fredspris til Barack Obama. Skumringen hviler over Oslo.
Vinterkvelden er kald og grå med temperaturer rett over frysepunktet. Utenfor Grand Hotel har tusenvis av mennesker samlet seg. Faklene lyser i halvmørket, da døra til hotelbalkongen åpner seg og Michelle og Barack Obama kommer til syne. En håpets stemning løfter seg ut av det vinterkalde mørket mot det unge presidentparet fra tusener av mennesker med norske og amerikanske flagg.
Tidligere på dagen har de celebre gjestene deltatt i utdelingen av årets fredspris. Den rommelige Rådhus-salen med malerier fra norsk historie og med de høyreiste vinduene ut mot Oslofjorden, gir et særegent lys i rommet. Vakre toner fra Grieg og Chopin fyller marmorsalen, før Obama stiger fram for å tale.
Men det er noe som mangler. En tvil hos prisvinneren kommer umerkelig til syne; Fortjener jeg prisen, er det som han spør seg selv. «Sammenlignet med noen av gigantene som har mottatt prisen, Schweitzer og King, Marshall og Mandela, har jeg lite å komme med,» påpeker han selvransakende. Og underveis spør man seg selv: Hvor er den spontane gleden over nettopp å ha mottatt verdens mest prestisjetunge fredspris?
Kan Trumps jakt på Nobels fredspris bidra til varig fred i Ukraina?
Åpen
Men vi vet alle at Trump ville grepet prisen med begge hender. Han har higet etter denne prisen nesten som et lite barn helt siden 2018. «Jeg er stolt over å være nominert til Nobels fredspris. Det er en stor ting for vårt land,» uttalte han etter at Christian Tybring-Gjedde hadde nominert ham for Abraham-avtalen september 2020.
Verdens ledere er pinlig klar over hvor opphengt han er i prisen, og forteller ham at de vil nominere ham. Det er lett å trekke på smilebåndet over Trumps nærmest barnslige iver. Men vi bør samtidig huske på at det faktisk sjelden eller aldri har vært noen tidligere president som på så kort tid har stått bak flere fredsavtaler og våpenhviler rundt om i verden enn nettopp Donald Trump.
Akkurat nå er han midt i en strid tørn for å få fred i Ukraina. Lykkes han med dette, er det mange som spår at mannen vil bli belønnet med Nobel-prisen. Det er nemlig et eller annet med den robuste galskapen hos Trump, som får ting til å skje, og som får brikkene til å falle på plass i konflikt etter konflikt. Midt oppi de rykende ruinene fra den globale tollkrigen.
Midt oppi ødeleggelsen av USAs demokratiske institusjoner, stiger han altså fram som en «fredsfyrste.» Så var kanskje allikevel ikke Tybring-Gjeddes nominasjon september 2020 et skudd i blinde, men et forvarsel om hva som skulle komme. Hvem vet - kanskje er det Trump og Melania som vil stige ut på Grand Hotels balkong i Oslos desembermørke og motta borgernes hyllest i år. Hvis det kommer noen da?