Kan politikerne fikse den kjipe ungdomstida?

De politiske vindene skifter fort.

Først ble skolebøkene frosset ut av klasserommet. Hvem ville ha nedstøvede pensumbøker når all kunnskap i verden befant seg inne i en bitte liten iPad?

Nå er det plutselig skjermene som skal kjeppjages fra skolen.

Dessuten er det blitt for mye stillesittende pugging av matte og norsk. Skal gamle «kosefag» som valgfag, arbeidsliv og sløyd gjøre ungdommene fornøyde igjen?

Fredag la kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) fram stortingsmelding om en mer praktisk skole. Det er den første i rekka av ny politikk fra regjeringa som tar opp barn og unges oppvekstvilkår i dagens Norge.

Bakteppet er en ganske dyster beskrivelse av ungdomstida.

• Det er en kraftig økning i psykiske plager, mange er stressa og de aller fleste bruker for mye tid på skjerm.
• Istedenfor å leke slåball og «boksen går» på løkka består de fysiske anstrengelsene i å skrolle på en skjerm.
• De faglige resultatene i skolen har gått helt feil vei. Ferdighetene i norsk, matte og naturfag har falt kraftig.
• Motivasjonen faller gjennom skoleårene, og når sitt nullpunkt på 10. trinn.
• For mange går ut av ungdomsskolen uten å kunne nok, og nesten ingen gidder å lese bøker lenger.

Dessuten er det visst kjedelig å gå på skolen. Akkurat det er neppe en nyhet.

Som med de fleste samfunnsproblemer de siste tiårene, så er det internett som får (mye av) skylda.

Skjermen har skylda

Fra at politikerne for få år siden overbød hverandre i å love iPader i klasserommet og å si «digitalisering» hyppigst og med mest entusiasme, er nå skjermen blitt roten til alt ondt.

Ikke bare har mobilen gitt oss konsentrasjonsevnen til en fuglehund med løpetid, den får også skylda for at vi er blitt deppa, søvnløse og angstfylte.

Ifølge den bredt siterte boka «The Anxious Generation» settes det markante fallet i ungdoms psykiske helse i sammenheng med framveksten av smarttelefon og sosiale medier.

Forfatteren, professor Jonathan Haidt, mener teknologien hindrer ungdom fra naturlig utvikling av kroppen, hjernen og evnen til å være sosiale vesener i samfunnet.

Det er ikke til å undres over at skjermdebatten treffer en nerve. Der man vanligvis tyr til svogerforskning for å få bekreftet sine antakelser, er det bare å ta opp et speil.

Prøv bare å se rundt deg på en T-bane i rushtrafikken. Vi kunne lett spilt roller i en zombiefilm der vi sitter med propper i ørene og stirrer med døde blikk ned i hver vår skjerm.

Selv gamle lesehester strever med å arbeide seg gjennom Carl Frode Tillers nyeste roman i tilfelle det skulle skje noe spennende på Facebook.

Tørker støv av boka

Selv om det i rettferdighetens navn var KrF som løftet saken først, har Kari Nessa Nordtun (Ap) fått æren for å kaste mobilen ut av klasserommet.

Der man tidligere har møtt bekymrede foreldre med at «det må mer forskning til», gjorde hun det resolutt til sin kjernesak.

For Høyre må dette betone seg som en tapt mulighet. På landsmøtet i 2023 prøvde en liten gruppering med Nikolai Astrup i front å vedta mobilforbud i skolen, men ble kraftig nedsablet. Det får være grenser for hva politikerne skal legge seg borti, het det da.

Nå har denne grensen flyttet seg til at det i utkastet til partiprogram heter at «grunnskolen skal være mobilfri, med unntak av når læreren skal bruke det i undervisningen»

Nå vil politikerne gjøre papirbøker og støvete skolebibliotek «great again».

Kunnskapsministeren vil også gjøre skolen mer praktisk og variert. Spørsmålet er om medisinen hun foreskriver er konkret og tydelig nok, eller om dette føyer seg inn i rekka av velmente ønsker for en bedre skole.

Det er ikke første gang vi hører politikere love en mer praktisk skole.

Kan det fikses?

Det er blitt mange eksempler på at politikere og andre mer enn gjerne vil løse problematiske sider ved ungdomstida.

• Unge blir stressa og deppa av å sammenligne seg i sosiale medier. Innfør aldersgrense.
• Mange unge sliter med livet. Innfør livsmestring i skolen.
• Ungdommene er for stillesittende. Innfør obligatorisk aktivitet på skolen.
• Særlig guttene sliter med å konsentrere seg på skolen. Gjør skolen mer praktisk og guttevennlig.
• Russen fester for mye rett før eksamen. Vedta en politisk bestemt russetid etter eksamen.
• Russen kjøper for dyrt utstyr og mange blir holdt utenfor de kule gjengene. Forby russebusser. Og forby russegensere.
• For mange er ensomme. Opprett en egen ensomhetsminister.

Og slik kan man fortsette. Det mangler ikke gode intensjoner.

Men hvordan vi skal gjøre ungene våre robuste nok til å takle de kjipe delene av ungdomstida, som strengt tatt er en del av livet sjøl, hører vi dessverre altfor lite om.

For det lar seg neppe fikse av politikerne.