«Ka e det egentlig me e ude og stige itte»? Tja, si det.

KOMMENTAR: «Ka e det egentlig me e ude og stige itte», spurte en i folkehavet. Tja, si det. Kanskje det er selve stigingen som er poenget?

Mange tusen var ute i gatene i Stavanger da 900-årsjubileet ble åpnet lørdag ettermiddag. Blant attraksjonene var «The Travellers», som skal være en del av Glød lysfestival hvert år. Foto: Fredrik Refvem

Jo da, man kan lett bli småfilosofisk når man står som sild i tønne i Pedersgadå, litt forvirra, og lurer på hva man egentlig er med på. En time tidligere hadde ordføreren hatt sin tale, rockebandet Vettkje spilt og folkehavet telt ned fra 10 til 0.

Så ble det lys.

Et snes blå stråler – «Beacon of light» – føyk opp fra Domkirkeplassen. Her møtes det moderne og det tidløse i et spektakulært audiovisuelt kunstverk. Domkirkeplassen blir et sted for undring, et sted der grenser oppheves, og vi inviteres til å drømme litt høyere. Flaks at noen hadde skrevet akkurat det i programmet, for det hadde jeg aldri kommet på sjøl. Men fint var det, uten å være overveldende.

Vi trenger stråler av lys i en tid som på mer enn ett vis er litt mørk. Lyset som finns, trengs, for å parafrasere Helge Torvund.

Plutselig begynte korpset å spille – og gå – og da gikk vi etter, hele saueflokken, ned på Obstefelders plass, der 900 barn og unge har jobbet sammen om verket «Jeg er». Fint det òg, uten at man blir slått til jorden.

Foto: Fredrik Refvem

Så startet den lange marsjen mot enden av Pedersgadå. Det var her jeg traff første mann som spurte om jeg visste hvor – og hva – vi egentlig skulle denne kvelden. Vi drøste litt, og ble enige om at ingen av oss riktige visste, men det var kjekt å møtes og jo, de lysmennene i loftå va ganske snaisne.

Vi hadde ennå en drøy kilometer på oss for å finne ut hva denne åpningen av Stavangers 900-årsjubileum egentlig ville fortelle oss. Hva er det hele godt for?

Det nye og det gamle

På veien ut mot siloene i enden av gadå fikk vi med oss sjonglører, dukketeater, film fra gamle dager, flygende lysskulpturer og konserter og litt ymse og diverse. Lavmælte ting, for det meste, litt skjult inni smauene. I en bakgård satt brødrene Harald og Johs Ringås og sang «Det e någe med det gamla», samme grunntone som i jubileumsfilmen fra 1925 som ble vist utenfor Pedersgata 110 I det lokalet holder Chezville til, selskapet som lager film om nye Stavanger. Litt lenger oppi gata kjempet et tradisjonelt skolekorps og nye talenter om oppmerksomheten.

Nytt og gammelt, nåtid og fortid og framtid i en salig blanding.

Foto: Fredrik Refvem

Foto: Fredrik Refvem

Foto: Fredrik Refvem

Ved siden av popkornstasjonen traff jeg en bekjent som lurte på om jeg hadde sett någe stiligt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men vi slo av en prat om laus og fast og lyskunstens vesen og at jo, det er litt tøft at Nevlands Bil og Karosseri fremdeles klorer seg fast her i enden av Michelin-stjernene, frisørsalongene, thai take away-sjappene og hipsteriet.

God prat, og ja, noen må snart ta rennafart og lage en mathall der bensinstasjonen i Pedersgadå ligger, der de delte ut smaksprøver som var nokså gode, selv om det var fisk.

Personlig ble jeg ikke slått i bakken av disse åpningstimene. Jeg er kulturelt utskjemt etter 20 års arbeid i kulturfeltet og blir ikke så lett imponert, så feilen ligger sikkert hos meg. Vi skuldertrekkere med svært begrensa indre liv – rogamennene – kan fort bli stående og spenne i grusen mens andre spar fram de vidunderligste adjektivene i møtet med kunsten.

Mektig

Å se MOCO dansekompani i trappene på Consulatet var fint, men enkel som jeg er ble jeg mer fascinert av den gigantiske globusen som henger inni St. Petri. Stavanger er en big deal sammenlignet med Jelsa og Høle og Dirdal, men verden er forsynemeg større enn oss. Kombinasjonen av den enorme jordkloden, de små menneskene og Kristus-statuen kunne fått selv styremedlemmer i Human-Etisk Forbund til å sneie innom tanken om at det kan være noe større enn oss et sted der ute.

Foto: Fredrik Refvem

«Mektig», sa en jeg traff på utsiden, så slo vi av en prat om Gud og verden og Ukraina og om vi kanskje skulle prøve den nye tapasbaren i Pedersgadå, den i det stilige, røde huset.

Videre ut i natten. På vei ned til den bitte lille, solgule lommeparken i Vinkelgata var det en mor som måtte kapitulere. Poden hadde gjort opprør og ville absolutt ikke delta på interaktivt skyggeteater med dyremotiver fra Kiellands fortellinger, og hvem vil vel det, tenkte jeg?

Mange, viste det seg, for parken var full av unger som deltok på interaktivt skyggeteater med dyremotiver fra Kiellands fortellinger. Passet ble påskrevet, og jeg måtte lage et mentalt notat der det sto «folk koser seg».

Stigingen er poenget

Nok en prat ble gjennomført, denne gangen i Vinkelgata, om Kielland, forsterkere til rockeband og om at kanskje – kanskje? – poenget med det hele er å treffe folk, møtes, snakke, spise, drikke og bare være sammen. Togetherness er ikke bare en amerikansk tv-serie, men noe vi faktisk trenger. Det er derfor vi har trukket mon byen i 900 år. Og inni togethernessen er vi velsigna ulike. Noen reflekterer over lyskunstens indre vesen, noen går etter smaksprøvene, noen snakker om gamle dager, noen kjeder mose på seg og noen synes bare det var jyyyysla kjekt med en tur ut.

Utenfor den pakistanske restauranten Zouq traff jeg nok en bekjent, en sånn med kulturell kapital i bøtter og spann, som lakonisk spurte ««Ka e det egentlig me e ude og stige itte»?

Tja, si det.

Foto: Fredrik Refvem

Kanskje det er selve stigingen som er poenget? Kanskje all kunsten, musikken, dansen, maten og hele byens hensikt er å få oss ut, finne sammen, snakke sammen og være et fellesskap? Jeg ble middels imponert over lysstrålene. Tableaux-forestillinger treffer meg ikke så voldsomt, ei heller blir jeg fjetren av sjonglører. Men folkene jeg traff, de som bor i Stavanger, de var det enormt trivelig å treffe. Folkene er byen, tross alt.

Dette jubileet er en småbys velfortjente feiring av seg sjøl. Gudane vett hvordan det egentlig skal gjøres. Jeg synes programmet ser litt tørt ut, litt korrekt og uengasjerende, men det er mulig jeg tar feil. Et av målene er å «... skape tilhørighet, tillit og fellesskap», togetherness, på godt nynorsk, og det tror jeg sannelig de klarte med denne kvelden.