Justisministerens uttalelser gjør meg dypt bekymret

Mens rusavhengige i Oslo skal møtes med hjelp og skadereduksjon, skal unge narkotikaselgere møtes med politiets maktmidler, skriver Nana Mensah. På bildet: justisminister Emilie Enger Mehl (Sp). Foto: Thomas Fure, NTB

Er det klær og alder eller kunnskap som skal styre norsk narkotikapolitikk?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som Salto-koordinator i Oslo sentrum koordinerer jeg det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet for barn og unge. Jeg er dypt bekymret over justisminister Emilie Enger Mehls (Sp) uttalelser under presentasjonen av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet 25. oktober.

Skadelig tilnærming

Mehl understreket behovet for å behandle ulike grupper ulikt. Underforstått: Mens rusavhengige i Oslo skal møtes med hjelp og skadereduksjon, skal unge narkotikaselgere med tilknytning til kriminelle nettverk møtes med politiets maktmidler. Hvilket kunnskapsgrunnlag baserer hun denne beskrivelsen på?

En tilnærming som hovedsakelig fokuserer på politiets virkemidler mot disse ungdommene, er skadelig. Vi vet at ransaking og opphold i glattceller er skadelig for barn og øker sannsynligheten for ytterligere kriminalisering, spesielt for unge fra visse demografiske grupper. Mange av disse ungdommene har omfattende sosiale, rusrelaterte og psykiske utfordringer som krever helsehjelp, selv om det ikke alltid er synlig.

I rusmiljøet på Grønland foregår åpenlys distribuering av illegale rusmidler, hovedsakelig cannabis og piller. Miljøet består mest av norske unge menn med flerkulturell bakgrunn mellom 16 og 28 år.

Disse ungdommene har ofte store hjelpebehov knyttet til levekår, rus, psykisk helse, trusler og vold. De strever med skole, har ustabil bosituasjon og står uten jobb. Likevel blir de ofte stemplet som «gjengkriminelle» og «voldelige».

Krever flere tanker i hodet samtidig

I Storgata, bare noen hundre meter unna, finnes et annet rusmiljø med åpenlyst salg og bruk av narkotika og voldelige konflikter. Men her anerkjenner vi at menneskene har vanskelige liv og trenger hjelp og støtte heller enn straff.

Hva handler dette narrativet om?

Som Salto-koordinator ser jeg hvordan disse ungdommene faller mellom flere stoler i hjelpeapparatet. En retorikk som differensierer mellom «verdige» og «uverdige», «sårbare» og «farlige» rusbrukere, forsterker marginaliseringen. Ved ikke å anerkjenne behovene til unge i rusmiljøer, spesielt de med flerkulturell bakgrunn, bidrar regjeringen til å marginalisere sårbar ungdom ytterligere.

For å oppnå reell forebygging må vi møte unge i åpne rusmiljøer med forståelse, støtte, adekvate hjelpetilbud og nødvendig politigrensesetting — slik vi gjør med voksne. Dette innebærer å styrke tiltak som adresserer de unges psykiske helse, rusavhengighet, bosituasjon, utdanning og arbeidsmuligheter, samtidig som politiet bruker sine virkemidler der det er nødvendig.

Helhetlig innsats krever flere tanker i hodet samtidig. Ved å gjøre dette kan vi bryte sirkelen av kriminalitet og marginalisering i stedet for å forsterke den gjennom en ensidig strafferettslig tilnærming.

Innlegget gir uttrykk for debattantens synspunkt og ikke nødvendigvis Oslo kommunes.