Jurister i abortnemnd er en reell risiko

Hvordan kan en jurist sikre at like saker behandles likt når subjektive forhold skal legges til grunn? spør kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Det krever noe annet enn en jurist i nemnd for å «rydde opp».

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I arbeidet med å fremme en ny abortlov har undersøkelser vist betydelige rettssikkerhetsutfordringer ved dagens abortnemndssystem.

Dette har kvinnene gitt uttrykk for gjennom mange år, men først nå som det regjeringsnedsatte abortutvalget konkluderte med det samme, har regjeringen valgt å lytte. Nemndene sikrer ikke forutberegnelighet, likebehandling og rettssikkerhet for de gravide, slår helseminister Jan Christian Vestre (Ap) fast i et brev til Stortingets helse- og omsorgskomité 30. oktober. Så langt er vi enige.

Spør du kvinnebevegelsens abortutvalg, vil de si at løsningen er å skrote nemndene, og at kvinner selv skal bestemme når og om de ønsker å bære frem et barn. I konservative miljøer oppfattes løsningen som radikal, men det er ikke mer radikalt enn at Verdens helseorganisasjon (WHO) foreslår det samme i sine retningslinjer for trygg abort.

WHO anbefaler å fjerne alle politiske barrierer for abort. Det omfatter kriminalisering, ventetider, krav om godkjenning fra andre og begrensninger for når i svangerskapet abort kan finne sted.

I stedet for å nærme seg WHOs retningslinjer går norske myndigheter baklengs inn i fremtiden ved å foreslå å bygge ut nemndene. Nemndene skal ikke lenger bestå av to leger. Fremtidens gravide skal i stedet legge frem sin sak for en jurist, en lege og en person med helse-/sosialfaglig kompetanse.

På ville veier

Det er verdt å minne om at abortutvalget også bemerket store utfordringer knyttet til de abortsøkendes opplevelse av prosessen. Dette blir ikke vektlagt, selv om departementet i proposisjonen til ny abortlov erkjenner at det å måtte begrunne sitt valg om abort overfor ei abortnemnd ikke er en «skånsom prosess» som tar hensyn til kvinnen.

Stortinget har stilt spørsmål til helse- og omsorgsminister Vestre om innlemmelsen av jurist i abortnemnda vil føre til endret praksis eller innskrenking for innvilgelse av senaborter etter uke 18.

Vestre avfeier spørsmålet og argumenterer med at dagens nemnder har varierende oppfatninger av hva som skal til for å innvilge saker med medisinske tilstander hos fosteret. Dette vil han løse med jurister i nemnd, som skal sørge for at «nemndenes avgjørelser er innenfor lovens rammer».

Mener Vestre at dagens abortnemnder ikke evner å fatte avgjørelser innenfor lovens rammer, og at juristene vil være bedre skodd for å vurdere omfanget og konsekvensen av medisinske tilstander, enn legene? I så fall er han på ville veier.

Vestre sier videre at juristen skal bidra til å sikre at saksbehandlingsregler følges og at kvaliteten på saksbehandlingen skal bli bedre. Dette antyder at dagens abortnemnder ikke følger saksbehandlingsregler. Juristen skal ifølge helse- og omsorgsministeren «bidra til å sikre at sakene er tilstrekkelig opplyst og at like saker behandles likt».

Men har helseministeren glemt hva sitt eget lovforslag handler om?

Lite rom for subjektive vurderinger

I lovforslaget foreslås en innstramming i kvinners tilgang til abort etter uke 18 i nye § 3c og d. Kvinnen skal kun i svært alvorlige tilfeller få innvilget abort på bakgrunn av fosterets diagnose, men må ellers argumentere på bakgrunn av konsekvensene barnets diagnose vil ha for henne.

Kravet om abort må begrunnes med at svangerskapet, fødselen, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet vil være særlig krevende for kvinnen. I tillegg fremgår det av lovforslagets § 3 at den gravides oppfatning av sin situasjon skal tillegges betydelig vekt ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt.

Hvordan kan en jurist sikre at like saker behandles likt når subjektive forhold skal legges til grunn? To kvinner kan oppfatte samme diagnose ulikt, og det som for en kvinne oppleves som for krevende, kan for en annen kvinne oppleves som overkommelig.

Enhver kvinne kjenner sin egen situasjon og sine egne forutsetninger best. Vestres løsning vil ikke føre til likebehandling, men åpne for inkonsekvens og ulikheter. En diagnose som gir grunnlag for abort i en familie, kan være utilstrekkelig for en annen. Når subjektive elementer skal avgjøre, vil den enkelte sak være uten overføringsverdi til den andre. Det krever noe annet enn en jurist i nemnd for å rydde i en slik materie.

Dersom jurister skal inn i nemnder for å «rydde opp» og sørge for avgjørelser som er «innenfor lovens rammer», «sikre at saksbehandlingsregler følges» og «bidra til at sakene er tilstrekkelig opplyst og at like saker behandles likt», er det svært lite rom for de subjektive vurderingene som loven på papiret legger opp til.

Danmark viser risiko

Det er ikke nødvendig å se lenger enn til Danmark for å peke på konsekvensene av en vid og lite konkret abortlovgivning. Der er det også mulig å søke en regional abortnemnd om tillatelse til abort etter 12. svangerskapsuke. Men få vet hvor vanskelig det kan være å få tillatelse til abort for kvinner som søker på bakgrunn av såkalt «sosial indikasjon».

Når kvinnen ikke kan søke abort på grunnlag av fosterets helsetilstand, handler søknaden om kvinnens livssituasjon. Det innebærer blant annet en vurdering av kvinnens økonomi, bolig og helse, og hennes egen vurdering av hvorvidt hun kan makte å bringe (enda) et barn inn i en slik tilværelse. Kvinnens evne til å ha omsorg for et barn er oppe til vurdering.

Forskning på de danske abortnemndenes avgjørelser viser at kvinnens egne vurderinger nærmest ikke blir tatt i betraktning når abortnemndene skal avgjøre om hun får innvilget abort på sosial indikasjon.

Til sammenligning med tilfeller hvor fosteret har fått påvist en medisinsk tilstand, hvor nemndene legger svært stor vekt på kvinnens egen vurdering, opplever kvinner som søker abort på sosial indikasjon å møtes med strengere krav og inngående granskning av privatlivet, samt en mye strengere innvilgelsespraksis, hvor nemndene ser helt bort fra kvinnens subjektive forhold. Nemnda foretar en «objektiv vurdering» av kvinnens forhold, og beslutter om kvinnens livssituasjon er «dårlig nok» til at hun kan få tillatelse til abort.

Hva har dette med oss å gjøre? I Norge foreslår myndighetene å fjerne mange kvinners mulighet til å søke om abort på grunn av en medisinsk tilstand hos fosteret, og vil at kvinnen heller skal begrunne aborten i egne forhold.

I Danmark ligger ofte ansvaret for å utrede kvinnens sosiale forhold hos juristene, mens de medisinske undersøkelsene naturlig nok ligger til legene. En lignende rolledeling kan vi lett se for oss at vil oppstå også i Norge, all den tid juristene ikke har medisinsk kompetanse.

Helseminister Vestre er sikker i sin sak på at jurister i nemnd ikke «vil føre til en innstramming i forhold til dagens praksis». Her er det flere logiske brister. Ikke bare kan vi se konkrete eksempler fra Danmark som dokumenterer at dette er en reell risiko, men påstanden faller også på sin egen urimelighet. Hva skal juristen gjøre i nemnd, om juristens deltagelse ikke vil ha noe å si for avgjørelsene som fattes? Skal juristen kun være til pynt?

For ordens skyld: Signe Veierud Busch er styreleder i Interesseorganisasjon for bedre abortomsorg.