Journalistene kaster all troverdighet på bålet

Det er etisk uforsvarlig å fortsette uten et regelverk for sakprosabøker, mener Svein Tore Bergestuen (bildet). Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Forfatterne er journalister som har kastet det meste av journalistisk etikk og metode på båten.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er blitt kalt en bokbombe, innsideberetningen om Arbeiderpartiets fall, «Partiet» (Gyldendal), skrevet av Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant. Kulturredaktør Jens Kihl i Bergens Tidende gir et godt råd i sakens anledning: «Når du skal sleppe ei bokbombe: Ikkje slepp den på deg sjølv.» For det kan virke som om forlaget ikke har hatt kontroll på håndverket. Det ligner mest av alt på noe Dynamitt-Harry kunne stått bak.

Flere tar nå til orde for at Gyldendal ikke bare retter opp i feil, men må trekke hele boken fra markedet. NRK-programleder Karen Marie Berg, enken etter sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen, en mann som var svært sentral partiet i mange år, sier at «det som gjengis i boken, strider mot alt Hans Kristian sto for, hele hans verdisett». De tok aldri kontakt med Berg før boken gikk i trykken.

Boken aktualiserer derfor med full styrke debatten om en egen Vær varsom-plakat (VVP) for sakprosa.

Flere forlag og mange forfattere har tidligere vært skeptiske til et etisk regelverk for sakprosabøker, à la pressens VVP. Nå får de testet argumentene sine igjen. Jeg tror ikke de lenger holder, spesielt ikke i møte med de konsekvensene som de nevnte forfatternes metode har vist de siste dagene.

Tilbakevendende debatt

For 15 år siden fikk vi en debatt om etiske kjøreregler i sakprosabøker etter kontroversene rundt Åsne Seierstads bok om bokhandleren i Kabul (Seierstad vant til slutt frem i Høyesterett). Og noen år senere skjøt diskusjonen igjen fart, blant annet som følge av bråket etter boken «Moren», om Anders Behring Breiviks mor. Noen år senere tok journalist og forfatter Simen Sætre opp problemstillingen. Det førte til nye runder og en etisk sjekkliste i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Men akkurat hvor mye etiske sjekklister er verdt, ble klart for noen dager siden ved utgivelsen av boken «Partiet». Her har forlag og forfatter i fellesskap tatt metodiske valg som er uforenelige med pressens etikk (mer om det snart).

Galskapen fikk grenser

Da Vær varsom-plakaten ble meislet ut på midten av 1930-tallet, skjedde det som en reaksjon på en krimjournalistikk som hadde mistet bakkekontakten.

Når jeg nå argumenterer for en VVP for sakprosa, er det fordi journalistene det her er snakk om, ser ut til å ha mistet noe av det samme.

«Grufullt vannvidds-mord på Thorshov i dag» var overskriften i Dagbladet en vinterdag i 1934. Samme dag som drapet fant sted, kunne Dagbladets utsendte konkludere (!) med at en navngitt far hadde drept sin sønn med klubbe som følge av «sørgelig pengemangel, nervøsitet og sjalusi».

Dette var denne type journalistikk som førte til opprettelsen av den første Vær varsom-plakaten noen år senere.

Ny galskap

Uten sammenligning før øvrig: Når Dagbladet-journalistene Suvatne og Gilbrant har brukt påstander fra 70 anonyme kilder til boken om Arbeiderpartiets fall, uten å gi sterkt kritiserte personer muligheter til å korrigere feil eller imøtegå påstander, trenger vi å snakke om en ny VVP tilpasset sakprosa.

Siden jeg er omtalt i boken, vet jeg også at de har tatt innhold fra bakgrunnssamtaler og brukt skjønnlitterære grep for å tegne scener, uten å fortelle de omtalte at dette kom i boken. I tillegg mener kilder som er omtalt, at scenene inneholder fri diktning.

Dette er brudd på grunnleggende etiske prinsipper som kildevern og premisser for intervju/samtale i tillegg til et totalt fravær av faktasjekk. Jeg skjønte raskt at dette ikke var en glipp, men selve metoden. Altså et metodisk valg gjort av forfattere og forlag som strider mot all presseetikk. Eller bare etikk.

Forlagssjef for sakprosa i Gyldendal, Reidar Mide Solberg, bekrefter denne metoden både i VG og i samtale med forfatter og journalist Lars Joakim Skarvøy. I boken står det feilaktig at Skarvøy og Hadia Tajik kysset. På spørsmål om hvorfor dette ikke ble sjekket med Tajik, beskriver Solberg det som et metodisk valg.

Tajik er for øvrig omtalt 327 ganger uten å ha blitt forelagt én setning før boken var ute. Som tidligere rådgiver for Tajik er jeg omtalt, og siden jeg sa opp stillingen etter uenighet, må jeg nesten ta høyde for at min beskrivelse av virkeligheten ikke er objektiv, og i hvert fall ikke nødvendigvis sammenfallende med hennes. Det må vel gjelde for de andre 70 kildene også, med og uten agenda. Da må jo de omtalte få mulighet til å gi sin versjon.

Jeg sa ingenting i den samtalen som jeg ikke kan stå for, eller som i prinsippet kunne vært åpne sitater. Men det hadde vært greit å vite om på forhånd.

Andre opplever tydeligvis at ting rett og slett er uriktig, feil og falskt.

I forkledning

Et annet viktig poeng her er at dette er politiske journalister som i sin vanlige jobb møter mange av de samme kildene. Når de skriver bok, henter de troverdighet og tillit basert på journalistisk etikk og regelverk før de kaster alt på bålet når mye av det samme innholdet skal publiseres i bokform. De låner også troverdigheten fra sin egen avis, Dagbladet, i dette arbeidet.

For min egen del skaper det først et skinn av trygghet. Hadde jeg møtt en uerfaren sakprosaforfatter som ikke var kjent med presseetiske regler, ville jeg nok vært nøyere med å påpeke forskjellen på et intervju og en bakgrunnssamtale. I møte med erfarne politiske journalister forstår vi jo alle dette. Trodde jeg.

Som tidligere journalist og forfatter av flere sakprosabøker (biografier og dokumentarer) har jeg naturligvis støttet meg til det regelverket som ligger meg nærest. For eksempel i biografien om «Aamodt & Kjus» ble flere partier endret eller utelatt som følge av kontradiksjon og tilsvar. Det var en selvfølge. Men det var opp til meg.

Gjør noe med det

Det er på tide med et tydelig og forpliktende regelverk for sakprosabøker. Ikke bare fordi svært mange av forfatterne er journalister som ikke bør skifte ham i det øyeblikket arbeidet skal ut i langformat. Men mest fordi det er etisk uforsvarlig å fortsette uten. Og nei, dette er like lite en trussel mot ytringsfriheten som VVP er en trussel mot pressefriheten.

De fleste skjønner dette nå. I arbeidet med sanne fortellinger, dokumentarer og biografier må vi stille krav til etikk, kontroll av opplysninger, kildebruk og metodisk fremgangsmåte.

Så nå handler det vel mest om hvordan vi kommer dit. Lykke til med arbeidet.

Svein Tore Bergestuen var politisk rådgiver for Hadia Tajik fra våren 2015 til høsten 2016. Han er i tillegg rådgiver for Cappelen Damm og forfatter av både skjønnlitteratur, sakprosa og lærebøker. Han er også en del av mediepodkasten Tut & Mediekjør.