Jons apestreker

Det er ikke lett å vite hvordan man skal håndtere Jon Almaas' drøye personangrep. Jeg er heldigvis robust, terskelen for sensur skal være meget høy, og jeg er glad for at NRK også ser det på samme måte.

Jeg trøster meg med at når Almaas faller ned på et så infantilt nivå, at han mimrer om sine barneleker og kaller meg en apekatt, er det ikke min sak som taper på det.

Almaas har uansett med dette fullt ut demonstrert at han ikke er en interessant diskusjonspartner, i det viktige spørsmålet om hvordan vi skal produsere nok god mat på en mest mulig bærekraftig måte.

Heldigvis er det mange – inkludert i det økologiske miljøet – som er genuint interessert i en faglig basert diskusjon om dette.

Jeg antar at Almaas' ytring blant annet skyldes en kronikk i Nationen og en podkast jeg nylig deltok i. Budskapet her er at økologisk landbruk aldri kan bli noe annet enn en marginal alternativbevegelse. Deres avvisning av alle kjemisk definerte produkter, er like absurd i matproduksjonen som det er i livet ellers.

Almaas' poeng om at mange kjemikalier har blitt forbudt, er således skivebom. At det er en stadig kritisk vurdering viser tvert imot at systemet virker, slik at maten forblir trygg og kun de svært mange nyttige og ufarlige kjemikaliene brukes.

Dette er den fornuftige tilnærmingen. Å si nei til ethvert stoff som har et kjemisk navn er ikke det.

Det interessante er at nettopp Almaas med sin sterkt begrensede kjennskap til og kunnskap om landbruket, så lekende lett og så spektakulært arrogant tar avstand fra måten det i all hovedsak drives.

Det er vanskelig å unngå en følelse av at apekattbetegnelsen ikke bare gjelder meg og Øystein Heggdal, men at Almaas tenker det samme om hele landbruksnæringen, spesielt de 95 prosentene som ikke driver økologisk.

Almaas' arroganse er nok i en særklasse, men det forvrengte synet at landbruket domineres av bakstreverske bønder som ikke vet hva de driver på med, er dessverre ganske vanlig i den typen miljø Almaas mer eller mindre representerer.

Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. Ingen næring har hatt så sterk produktivitetsutvikling som det konvensjonelle landbruket, der landarealet utnyttes maksimalt effektivt slik at natur spares.

Teknologi – og ja, Almaas, kjemikalier – er viktige årsaker til denne rivende utviklingen.

Dermed har landbruket ikke bare klart å fø en stadig voksende befolkning med oppsiktsvekkende få skandaler, men også klart å levere mat med høyere kvalitet, i hvert fall i Vesten.

Almaas er ikke den første som har kommet farende som en Don Quixote inn på landbruksscenen og fortalt at alt bonden gjør er feil.

Problemet i landbruket er at for få tør å ta til motmæle mot disse selvsikre og taleføre, om enn forvirrede, kritikerne. Nettopp derfor er det så viktig at noen gjør det.

Det tragiske er at den typen spark under beltestedet som Almaas så nedrig serverer, ikke gjør det lettere for flere å ta til orde.

Men jeg lar meg ikke affisere av den typen primitive usakligheter Almaas serverer. Min motivasjon er tvert imot sterkere enn noensinne etter å fortsette å skrive bøker og bidra i den offentlige diskusjonen om et bærekraftig matsystem.

Almaas blir nok lei før meg.

Da er det bra at han har en utslitt apeleke han kan prøve å få reparert.