– Jon Fosse lykkes igjen

Jon Fosse skriver med en mer leken og humoristisk tone i sin nye roman.

Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur i 2023. Foto: Jonas Ekströmer/TT / NTB

Jon Fosse: Vaim. Roman. 182 sider. Samlaget

Første gang jeg leste Jon Fosse (f. 1959, i Haugesund), var som ung bondestudent i Bergen i forrige århundre. Det berørte meg på måter jeg inntil da bare hadde erfart med Beckett. I årene siden har Fosse blitt en av våre viktigste forfattere, og det er en begivenhet hver gang det kommer noe nytt fra ham. Fosse fikk i 2023 Nobelprisen for sin nyskapende litteratur som, med en welhavensk begrunnelse, «gir stemme til det usigelige». I dag tenker jeg på Fosses postmoderne minimalisme som en naturlig videreføring av Beckett. De to er stilistisk og tematisk beslektet, men med ulikt temperament, og begge ville nok fått mye ut av en lunsj med Derrida.

Finnes det et språk for vår eksistens, vår verden, for menneskets vilkår og erfaring? synes mange av Fosses tekster å spørre, i senere år mildt undrende og tiltakende meditativt. Slike ting finnes i «Vaim» også, skjønt det er en annerledes, mer leken og humoristisk tone her enn vi ellers finner hos Fosse.

Romanen tar til med at Jatgeir fra den fiktive bygda Vaim drar til Bjørgvin (Bergen) med båten sin, Eline, for å kjøpe nål og tråd, og etter mye om og men ender opp med å føle seg snytt. På hjemveien legger han til kai på Sund og faller i søvn, men vekkes av en kvinnestemme, som viser seg å tilhøre ungdomsforelskelsen Eline, som båten er oppkalt etter. Hun står på spranget til å forlate ektemannen Frank, som vi får inntrykk av er en voldelig slask, og som er ventet hjem fra fiske hvert øyeblikk.

Herfra utvikler romanen seg gjennom tre fortellerperspektiver til å bli en på ulike vis spennende og fengslende fortelling om kjærlighet og død, sjarker og snekker, identitet og isolasjon, drøm og virkelighet, der hovedpersonene betrakter de samme hendelsene fra ulike ståsteder i tid og rom. Kjærligheten er mest til stede som savn og drøm, mer enn som en faktisk levd kjærlighet. Drømmene er som kjent bestandige, mens virkeligheten har et trist potensial for skuffelse. Det sies ellers ingenting om personenes alder, men det er nærliggende å anta at de er middelaldrende. Enkelte markører, som rosa slips og østeuropeiske danseband, og fraværet av moderne rekvisitter som f.eks. mobiltelefoner, kan tyde på at vi befinner oss i sytti- eller åttiårene.

Lite ytre handling til tross, det er mye som skjer i dybden og mellom linjene, med stadige forskyvninger, navneendringer, stemmer uten kropp, og uklare grenser mellom drømmer, minner og realiteter. Personenes navn endres underveis, Jatgeir er også Geir, Eline er også Josefine, Frank er også Olav, og begge menn har båter som heter Eline. Identitetene er løse og flytende, blikkpunktene preges av isolasjon og avstand, en følelse av å gli bort, også i andres nærvær. Prosaen er flytende, uten punktum, som en kontinuerlig bevissthetsstrøm. Det gir romanen autentisitet, rytme og musikalitet, og skaper en særegen stemning som bærer teksten mer enn selve handlingen gjør det.

Kafka sa vel en gang noe i retning av at det å skrive er som bønn. Fosse har vært inne på det samme. Store deler av forfatterskapet peker på noe utenfor språket og selvet, et nærvær som bare anes, men er usynlig og utydelig. Også i «Vaim» er det en religiøs undertone, i hvert fall til en viss grad, som åpner for en utvidet lesning som innsirkler det uutsigelige som diktet dog skal røpe, og på sitt særegne vis klarer å formidle erfaringer av nærhet, stillhet, entitet, en slags åndelig transcendens, nesten som en form for bønn.

Samtidig er det altså en litt annerledes Fosse vi har med å gjøre. Han er til å kjenne igjen, utvilsomt, men dette er en mer leken utgave. Det er nok av tunge og mørke tekster i forfatterskapet. «Vaim» har en gjennomgående lett og humoristisk tone som kanskje balanserer, kanskje kontrasterer den indre kompleksiteten og det underliggende alvoret i fortellingen. Jon Fosse lykkes igjen. Det er all grunn til å se fram til de to neste romanene i den bebudede trebindssyklusen, «Vaim Hotell» og «Vaim vekeblad», som er planlagt utgitt i henholdsvis 2026 og 2027.