Jenta anmeldte faren for overgrep. Politiet ba henne feire jul med ham.

Etter mange år kom det frem: Han hadde gjort det samme igjen som han gjorde mot meg. Denne gangen mot sin egen datter, skriver Linn Wiik. Foto: Charlotte Førde Skomsøy

Hvorfor beskytter politikerne overgripere mer enn de beskytter barna?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Hun trodde hun skulle slippe å kjøpe julegave til ham det året. Siden hun endelig hadde turt å fortelle om hva pappaen gjorde når de var alene.

Men da hun satt med mammaen sin på politistasjonen, var beskjeden fra politiet nesten ikke til å tro: De ba henne late som ingenting.

To uker senere sto hun i rød julekjole og ga pappaen sin et skjerf innpakket i nissepapir, mens hun lurte på hvor hun skulle gjemme seg den natten.

Et folkehelseproblem

De siste ukene, etter at boken «Dette kan være vår hemmelighet» ble gitt ut, har jeg fått mange hundre meldinger fra både barn og voksne som har delt sine historier med meg. Og dystre beskrivelser fra fagpersoner som forteller om hvordan situasjonen er for barn som blir utsatt for overgrep.

Du tror kanskje ikke det er så vanlig. Men 6 prosent av alle norske barn blir utsatt for seksuelle overgrep av en voksen, viser en undersøkelse fra NKVTS. Det vil si én til to elever i hver eneste skoleklasse. Omfanget og konsekvensene av seksuelle overgrep mot barn i Norge er så enorme at både barneminister Kjersti Toppe (Sp) og Stine Sofies Stiftelse kaller det et folkehelseproblem.

Så hvorfor beskytter politikerne likevel overgriperne mer enn de beskytter barna?

Dyster statistikk

Hvis du har et barn du er glad i, kan jeg ikke love deg at du blir betrygget nå. For her er det som kan møte barnet ditt hvis akkurat hun eller han er en av dem i klassen sin som opplever noe av det mørkeste et barn kan oppleve:

1. De tør ikke å fortelle. Det tar i snitt 17 år før noen forteller at de er blitt utsatt for overgrep.

2. De færreste anmelder. I en undersøkelsen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde bare 10 prosent av dem som var utsatt for seksuelle overgrep, anmeldt det til politiet.

3. De blir ikke avhørt. På grunn av manglende ressurser gjennomføres det færre avhør ved barnehusene enn før. Og bare halvparten avhøres innen fristen. De ansatte mener det fører til at overgripere går fri.

Akkurat nå jobber regjeringen med forslag til en ny barnelov. Den må beskytte barna bedre enn den beskytter overgriperne, skriver Linn Wiik. Foto: Charlotte Førde Skomsøy

4. De blir ikke trodd. Halvparten av sakene blir henlagt.

5. De må bo hos en overgriper. Ifølge Stine Sofies Stiftelse risikerer barn å både måtte bo hos og ha samvær med en forelder som er anmeldt for overgrep mot dem, mens de venter på at saken skal opp for domstolen.

6. De blir ikke trodd (nå heller). Når saken kommer til domstolen, er det bare i en tredjedel av sakene at noen blir dømt.

7. De blir nedprioritert. Ofte tar det lang tid før saken kommer opp. Og da får overgriperen strafferabatt. Fordi det norske lovverket (og folkeretten) mener det er belastende for tiltalte å vente på dommen sin. At ventetiden er belastende for fornærmede, er det ingen kompensasjon for.

8. De må bo hos en dømt overgriper. Det er ingen automatikk i at foreldre som er dømt for overgrep, mister omsorgen for barna sine når de slipper ut av fengsel igjen. Enten de er dømt for overgrep mot egne eller andres barn. Det biologiske prinsipp står så sterkt i Norge at voksne nesten kan gjøre hva de vil mot barna sine uten å miste dem.

Som samfunn har vi bestemt at du ikke får være fotballtrener eller jobbe i barnehage om du er dømt for overgrep. Men dine egne barn kan du få full tilgang til.

Ingen beskyttet barna

I min egen familiehistorie ble et familiemedlem dømt for overgrep mot meg. Men da han var ferdig med å sone, gikk han rett fra fengsel hjem for å ha omsorg for barna sine annenhver uke, 50/50.

Det var ingen som beskyttet barna.

Og etter mange år kom det frem: Han hadde gjort det samme igjen. Denne gangen mot sin egen datter.

Det er henne julehistorien handler om.

For selv etter at hun hadde anmeldt pappaen sin for overgrep, måtte hun feire jul med ham. Politiet hadde ikke ressurser til å pågripe ham før etter jul. Derfor måtte hun late som ingenting, sa de, så han ikke skulle fatte mistanke. For det var jo «hans jul».

Det tok to og et halvt år før han ble dømt for overgrep mot henne. Han fikk to år i fengsel. Egentlig ville dommerne at straffen skulle settes høyere. Men siden politiet hadde brukt så lang tid på saken, fikk han strafferabatt.

To år i fengsel. Det er kortere tid enn det tok fra anmeldelse til dom. For henne var det nesten hele ungdomsskolen. Ungdomsskolen hun ikke klarte å fullføre fordi hun var livredd for å møte pappaen sin på vei til skolen.

Lover skal ikke legge til rette for overgrep

Vi kan ikke beskytte barna våre mot alle som vil dem vondt, men vi må kunne forvente av politikerne våre at de ikke lager lover som legger til rette for overgrep.

Akkurat nå jobber regjeringen med forslag til en ny barnelov. Den må beskytte barna bedre enn den beskytter overgriperne.

Sånn er det ikke i dag.

Familiemedlemmet som ble utsatt for overgrep, har godkjent at Aftenposten publiserer kronikken.

Tilsvar fra det overgrepsdømte familiemedlemmet

Jeg er blitt gjort kjent med manus. En rekke anklager mot meg har ikke rot i virkeligheten. Jeg har aldri erkjent noe skyld i saken.

Da jeg mottok dom, ble jeg sterkt anbefalt å ikke anke av hensyn til fornærmedes helsetilstand. Dette rådet fulgte jeg, selv om det har vært krevende å la saken ligge. Slik det nå har utviklet seg, er det viktig for meg å understreke at jeg føler meg uriktig domfelt. Det jobbes nå med en begjæring om gjenopptakelse av hele saken.

Svaret ble først publisert i Linn Wiiks bok. Familiemedlemmet har bedt Aftenposten om å gjengi dette.

Tilsvar fra politiet

Politiet kan bekrefte at forholdet ble meldt til politiet 17. desember 2013. Det ble ikke iverksatt videre etterforskning før i begynnelsen av januar 2014. Det som skal ha blitt sagt av politiet i forbindelse med at anmeldelse ble inngitt, kan ikke gjenfinnes i sakens dokumenter.

Dersom en slik uttalelse ble gitt og den ble oppfattet som at fornærmede måtte tilbringe tid med den som var anklaget i saken, så har vi naturligvis stor forståelse for at det var en stor belastning.

Lisa Mari Løkke, politiinspektør ved felles enhet for påtale, Øst politidistrikt