Jeg vil advare mot å blande religiøse argumenter inn i Midtøsten-debatten

Verdenshistoriens mest forfulgte folk har et land de kan kalle sitt eget, skriver Vebjørn Selbekk. På bildet: Jerusalem. Foto: Ilan Rosenberg, Reuters/NTB

De lever ikke lenger på andres nåde.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Min kronikk «Derfor er jeg sionist» har pådratt seg tre svarinnlegg. Midtøsten-forsker Lars Gule, tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes og generalsekretær i Norsk Folkehjelp Raymond Johansen kritiserer den alle, men fra litt ulike vinkler.

Lengst går Lars Gule, som erklærer seg som antisionist og argumenterer for at staten Israel i sin nåværende form må «avvikles».

Det er et svært radikalt synspunkt som kolliderer blant annet med FN-vedtaket fra november 1947, som jo var den direkte foranledningen til etableringen av staten Israel året etter. Det vedtaket slo fast at det skulle opprettes en jødisk stat og en arabisk stat i det britiske Palestina-mandatet.

Anklager meg for noe jeg ikke skriver

Så er det litt vanskelig å kommentere innlegget til Helge Simonnes. For i motsetning til Gule slutter han seg til mine tre begrunnelser for å være sionist, men anklager meg altså for noe jeg ikke skriver og ikke mener.

Jeg blander ikke religiøse argumenter inn i Midtøsten-debatten og advarer mot å gjøre det. Og vi er nok omtrent like kritiske til president Donald Trump, både Helge Simonnes og jeg.

Raymond Johansen har en rekke vektige punkter i sin kronikk. Ulikt Gule tar han utgangspunkt i at «Israel er opprettet. Slik skal det også være i fremtiden».

På det grunnlaget er det både mulig – og viktig – å diskutere den politiske utviklingen i Israel, inkludert hvordan minoriteter behandles.

For det går det faktisk an å gjøre i demokratiet Israel, i motsetning til i de hel- og halvdespotiske statene som omgir dem.

Stemmer rett og slett ikke

En israelsk venn av meg forteller om sønnen sin som ble hasteinnkalt til militærtjeneste på Gaza-stripen etter Hamas-terroren. Men med én gang han var tilbake, fortsatte han med det han drev på med før innkallelsen: å demonstrere i gatene mot statsminister Benjamin Netanyahu.

Ja, Raymond Johansen, det er bekymringsfullt at Israel faller på demokrati-indeksen. Også jeg er urolig for Netanyahus allianse med ganske ekstreme krefter, både politisk og religiøst.

Men det Johansen skriver – at de 20 prosentene av Israels befolkning som er palestinere, «ikke har nasjonal selvbestemmelse» – stemmer rett og slett ikke. Alle israelske statsborgere har selvfølgelig de samme borgerrettighetene, uavhengig av etnisitet.

Da Naftali Bennett dannet sin regjering i 2021, var et arabisk antisionistisk parti til og med en del av koalisjonen.

Faktisk er Israel den eneste staten i regionen der arabere har demokratiske rettigheter. For det nyter de jo ikke i nabolandene, der makthaverne nekter sin befolkning – både majoriteten og minoriteter – helt grunnleggende friheter.

Når det gjelder verdier som folkestyre, rettsstat og ytrings-, presse- og religionsfrihet, er Israel et stort lys i en av verdens mørkeste regioner. Og det bør vel en tidligere toppolitiker som har hatt demokratiet som arbeidsplass og levebrød, både anerkjenne og glede seg over?

Antisemittismen ble ikke kurert

Utgangspunktet for denne debatten er begrepet sionisme, at jødene, verdenshistoriens mest forfulgte folk, trenger en egen stat. Og det behovet er ikke mindre nå enn det var på 1940-tallet.

For antisemittismen ble ikke kurert etter holocaust. Det evige hatet svant ikke hen sammen med røyken fra kremasjonsovnene i Auschwitz.

Jødene er ennå i dag, i vår tid, i presens, blant de mest forfulgte i verden.

Dessverre er det mange tegn som tyder på at jødehatets skyer virkelig er i ferd med å mørkne på nytt.

Og Norge er ikke noe unntak. Jødiske graver vandaliseres i Trondheim, og i Oslo må synagogen ha døgnkontinuerlig politibeskyttelse.

Men det er en stor – og svært gledelig – forskjell på tidligere tider og nå. Denne gangen er ikke jødene avhengig av andres nåde. De behøver ikke leve i spenning om hvorvidt grenser holdes stengt, slik så mange, Norge inkludert, gjorde da fortvilte jødiske flyktninger søkte beskyttelse mot nazistenes jødehat i mellomkrigstiden.

«Israel vil leve»

For det finnes en nasjon, en stat blant FNs 193 medlemsland, som er opprettet nettopp for å være denne trygge havnen. Et nasjonalhjem for det jødiske folket «der de ikke mer skal være utsatt for ydmykelser, forfølgelser, pogromer og massakre», som Arbeiderparti-politikeren Haakon Lie (1905–2009) formulerte det.

Dette er den historiske oppgaven for staten Israel, sionismens edle hensikt.

Raymond Johansen vil tilsynelatende ikke kalle seg sionist. Men hans forgjenger som partisekretær i Ap, tidligere nevnte Haakon Lie, er den største sionisten Norge har hatt. Derfor passer det å avslutte med et sitat fra ham.

Dette var ateisten Lies bilderike, ja, nærmest profetiske visjon om sionismen som han fremførte for israelske partifeller i 1956:

«For meg synes Israel som disse grønne bjørketrærne, omgitt av kald iset snø. En stor idé så varm som solskinn om våren brakte det frem, etter en lang, lang vinter. Noen sier: Det treet vil ikke være i stand til å leve, Vi vet bedre: I skyggen vil barna leke i generasjoner fremover, og kvinner og menn vil hvile der etter en hard dags arbeid. Dere har gått gjennom harde tider. Harde tider ligger foran dere. Men Israel vil leve.»