Jeg valgte en annen vei. Jeg bestemte meg for å forstå.

Tamima var 34 år. Hun ble drept på jobb av en høyreekstrem ung mann som egentlig hadde planer om å angripe moskeer. Hun hadde tidligere mottatt en trussel om at hun skulle bli drept. Venninnen forteller at Tamima flere ganger uttrykte at hun fryktet å dø på jobben.

Dette kunne like gjerne ha skjedd hvor som helst i Norge. Likevel reagerer vi med de samme gamle klisjéene: mer sikkerhet, strengere rammer, mer kontroll. Men la oss være ærlige: det holder ikke. For hat og vold starter sjelden med ideologi. Det starter med utenforskap. Med unge mennesker som brenner for noe, men som aldri finner en plass hvor engasjementet kan brukes konstruktivt. Når ingen ser dem, når ingen tåler dem – da finner de fellesskap i mørket.

Jeg vet hva utenforskap er. Jeg har kjent på hvor knusende det er å ikke høre til. Jeg mistet min egen bror i et brutalt drap av Taliban. Hvis noen hadde hatt grunn til å hate, så var det meg.

Men jeg valgte en annen vei. Jeg bestemte meg for å forstå. Jeg fordypet meg i «fienden» – og tok en topputdannelse innen forebygging av ekstremisme. Min spisskompetanse er ikke bare teori. Den er levd. Jeg har stått i det ytterste utenforskapet – og funnet et dypere innenforskap. Et sted i meg selv som gjør at jeg kan være hjemme hvor som helst, med hvem som helst.

Åpen

Og jeg har jobbet med dette i 16 år – som seniorrådgiver i prosjekter og institusjoner over hele landet. Likevel har jeg ennå til gode å se at ansatte og ledere får den opplæringen de faktisk trenger. Hvorfor? Fordi man tror dette handler om minoriteter og små, spesielle grupper. Derfor satses det ikke. Derfor overlates ansatte til seg selv.

Jeg har selv tilbudt å utvikle programmer for ledere og ansatte, nettopp fordi jeg har sett det skrikende behovet. Men bare det å overbevise om hvorfor dette er avgjørende, har krevd enorm tid og engasjement. Likevel er det dette som er nøkkelen – hvis vi faktisk ønsker reell endringsvilje, utvikling og evne til å forebygge det verst tenkelige.

Kunnskapshevingen må treffe. Ikke generiske kurs, ikke overfladiske tiltak – men erfaring og autentisk engasjement som gjør en forskjell. Kunnskap som ikke bare informerer, men forankrer. Slik at ansatte står støtt når virkeligheten treffer dem.

For vi kan ikke forebygge ekstremisme med bare vakthold, politi og planer. Vi må tørre å møte det som skjer i menneskers liv. Vi må tåle ubehaget. Vi må skape rom der unge – og voksne – kan si det de egentlig føler: hatet, frykten, drømmene, ensomheten. For hvis vi ikke gir rom, finner de sine egne rom. Og der vokser mørket.

Vi skylder Tamima mer enn kondolanser. Vi skylder henne en ærlig samtale om hva som egentlig driver ekstremisme fram. Og vi skylder alle ansatte og ledere å få kunnskapen de trenger – ekte, relevant og erfart.

Ekstremisme er ikke et minoritetsproblem. Det er et menneskelig problem. Og løsningen ligger ikke først og fremst i overvåkning, men i fellesskap som tåler hele mennesket.

Tamima fryktet å dø på jobben. Vår jobb er å sørge for at ingen flere får rett i en slik frykt.