Jeg tror mange glemmer hvor heldige vi er i Norge

Jeg ble født i Norge, i en ressurssterk familie og i et samfunn som vil ta vare på meg uansett hvordan livet måtte gå, skriver Arina Aamir (bildet). Foto: Tomm W. Christiansen

Kanskje er det de små gledene som betyr mest?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Norge er vi skjermet. Vi er skjermet for torturen som foregår i enkelte hjem. Skjermet for sulten foreldre og barn går til sengs med. For fattigdommen som ikke gir mennesker selv det mest grunnleggende som er nødvendig for å overleve. I Norge ser vi det ikke fordi det skjer så sjelden – og der det skjer, skjules det så godt.

Har ingen velferdsstat

I andre land er denne virkeligheten rett foran øynene på meg når jeg kjører bil og det banker på kvinner med barn i hånden, ungdom på min egen alder og eldre som så vidt klarer å gå, men som må utsette seg for livsfare og gå rundt på motorveiene fra bil til bil og tigge om penger. De har ikke noe annet valg. De har ingen velferdsstat til å hjelpe dem når de står alene.

I disse dager er jeg i Tyrkia. Etter en lang dag som turist i Istanbul var jeg på vei hjem da jeg møtte en inspirerende eldre mann som gikk rundt på T-banen klokken 22 om kvelden. Han kunne nesten ikke gå, men det stoppet ham ikke fra å prøve å selge produktene sine. Og selv om de fleste ignorerte ham, fortsatte han å ha et smil rundt ansiktet og gikk videre i håp om at noen ville kjøpe det han solgte.

Han har heller ikke noe valg. Han har ikke noe velferdssystem som ivaretar behovene hans. Han har ikke noe pensjonssystem som takker ham for livslang innsats for samfunnet han lever i. Han har ikke noen helsetjeneste som vil hjelpe ham på lik linje som det norske. Han er avhengig av å stå opp hver morgen for å forsørge seg selv og få mat på bordet.

Det samme så jeg da jeg besøkte Pakistan tidligere i år. Der har de heller ikke noe velferdssystem som ivaretar dem.

Helt ulike skjebner

I Pakistan ser jeg denne virkeligheten når jeg kjører 30 minutter fra hotellet mitt. Jeg glemmer aldri dagen jeg så sultne mennesker. Sultne mennesker på ekte. Jeg så trengende mennesker.

Jeg tror ikke det er så lett å forstå hvordan det er å se at du står på samme sted som dem, på samme tid, men likevel så er skjebnene helt ulike.

Jeg ble født i Norge, i en ressurssterk familie og i et samfunn som vil ta vare på meg uansett hvordan livet måtte gå – mens kvinnen rett overfor meg ble født i en familie i Pakistan uten penger eller jobb. Hvor urettferdig er det ikke at skjebnen er så ulik?

Jeg glemmer aldri synet av mennesker som fikk maten vi delte ut. Der så vi mennesker som kranglet, presset seg frem og sloss for å få sin del av risen. Vi så kvinner som tok frem sine pakistanske kjoler for at man skulle helle ris i dem. Vi så mennesker som tok frem hendene sine for å få litt mat. Vi så på, og jeg gråt, men så var jeg tilbake til min egen virkelighet.

Våger å være utakknemlig

Shopping, persiske tepper, tunge smykker, luksushoteller i Pakistan, buffet med hundrevis av retter og klær jeg kommer til å bruke under en håndfull ganger. Og likevel våger jeg å være utakknemlig. Likevel våger jeg å kaste mer mat enn jeg spiser. Likevel våger jeg å klage. Likevel våger jeg å være misfornøyd.

Vi er så heldige, og kanskje litt for heldige. For vet vi ikke hvor heldige vi er, før vi ser hvor tungt andre mennesker har det? Vi er fanget i vårt eget liv, i vår egen boble, fullstendig uvitende, eller heller kanskje ignorante overfor virkeligheten rundt oss.

Jeg tror ikke vi er klar over hvor heldige vi er i Norge. At vi har et velferdssystem som ivaretar de aller svakeste i samfunnet vårt. Det samme systemet som ivaretar våre eldre gjennom pensjonsordninger, som en takk for all den jobben og innsatsen de har lagt inn for landet vårt gjennom et helt liv.

Og når vi blir syke, har vi en helsetjeneste og helsepersonell som står på dag og natt for å gjøre oss friske. Vi nordmenn er rett og slett heldige som har et samfunn som der vi bryr oss om hverandre.

Men så er det likevel noe veldig inspirerende med disse menneskene.

De gir aldri opp.

Alt vi glemmer

Deres motivasjon til å stå opp og jobbe for hver lira eller rupi (valuta i Tyrkia og Pakistan) hver eneste dag, er større enn alt annet jeg har sett i mitt liv. Og den takknemligheten de viser, er stor.

Opp i alle de store gledene vi privilegerte nordmenn har, glemmer vi altfor ofte de små gledene – det gjelder også meg selv.

Vi glemmer å sette pris på når mamma overrasker deg med den boken du fortalte henne at du ønsket deg.

Vi glemmer å sette pris på at T-banen tar deg til Nationaltheatret akkurat i tide for at du skal rekke møtet ditt.

Vi glemmer å sette pris på dem som tar unna søppelet i byen vår for å holde Oslo ren.

Vi glemmer å sette pris på helsepersonellet som tar imot deg midt på natten etter at du skadet deg på elsparkesykkelen etter en tur ut på byen.

Det er de små gledene som viser at de rundt oss, både familie, venner og vi som samfunn, ser hverandre og bryr oss om hverandre. I vårt ellers hektiske liv ser vi etter de store gledene som det jobbes hardt for, og som gir en midlertidig glede.

Kanskje er det heller de små gledene som betyr mest? Ikke glem dem.