Rossavik, Bjørnstad og ukrainadebatten

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Vesten må tåle en Ketil Bjørnstad», skriver Aftenpostens kommentator Frank Rossavik 26. juni. Han har naturligvis rett. En offentlighet som fortjener navnet sitt, må slippe til ulike synspunkter – ikke minst i saker som er så avgjørende viktig for vår fremtid som en krig som i verste fall kan lede til et ragnarok for oss alle.

Samtidig viser Rossavik hvordan de norske offentlighetsinstitusjonene har sviktet etter 22. februar 2022. De har ikke bidratt til en informert og opplyst offentlighet.

De vurderingene og den som Bjørnstad gir uttrykk for i sin kronikk, som må tåle noen drypp av, men som Rossavik tilskriver rariteter i offentlighetens obskure utkanter, deles av helt sentrale aktører fra forskning, diplomati og forsvar.

Det gjelder for eksempel folk som John Mearsheimer, en ledende forsker på internasjonal politikk, den tyske generalen og tidligere formannen i Natos militærkomité Harald Kujat, den meriterte veterandiplomaten Michael von der Schulenburg, og Jeffrey Sachs, rådgiver for FNs nåværende og forrige generalsekretær og av mange ansett som tusenårsmålenes far. For å nevne noen.

Det er for dumt å beskylde folk som dette for å være villfarne putinapologeter. De representerer perspektiver som en opplyst offentlighet trenger. Ikke fordi vi skal tåle dem, men fordi de er nødvendige. Her har mediene, Aftenposten inkludert, sviktet.

Ragnar Audunson

Statsviter