For et par dager siden dro kona og jeg til Lillesand rådhus for å avlegge våre stemmer. Kona kom ut av stemmelokalet, taus som en østers, men med et smil om munnen.
Hun ville som vanlig ikke ut med hvilket parti som hadde fått hennes stemme. Jeg kom ut av stemmelokalet langt mindre høystemt og med en ubehagelig bismak. Som den ihuga sosialliberale personen jeg er, fikk Venstre pliktskyldigst min stemme, selv om jeg mener partiets valgstrategi har vært hinsides og kan resultere i at partiet havner i grøfta. Det vil i så fall være selvforskyldt.
Både kona og jeg er nok over gjennomsnittet politisk interessert, og som pensjonister har vi tid til det. Jeg vet, som sagt, ikke hva kona stemmer på, men vi er enige om en ting.: Med krig i Ukraina og Europa, og resten av verden styrt av bøller og diktatorer, så mener vi sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og utenrikspolitikk er valgets viktigste saker; og de viktigste saker for den regjeringen vi får etter valget. I forhold til disse sakene fremstår debatten om de andre temaene som trivialiteter og sandkassekrangler.
Med krig i Ukraina og Europa som politisk bakteppe, mener både kona og jeg at den beste regjeringen til å styre landet gjennom urolig farvann, vil være en koalisjon med Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, alternativt en ren Arbeiderpartiregjering. Vi trenger en regjering som står for et forpliktende samarbeid med EU og Europa. Det er alt for
risikabelt med en regjering som har interne bremseklosser i forhold til EU og Europa.
Venstre og Guri Melby vil ha en regjering ledet av Erna Solberg, til tross for begredelige meningsmålinger både for henne og partiet, og Fremskrittspartiet i storform. En slik løsning fremstår som rein utopi.
Kona og jeg har ikke glemt at Erna Solberg, da hun var statsminister, gjorde knefall for diktatoren i Beijing, bare for å få solgt noen tonn med norsk laks. Vi har heller ikke glemt Høyres og Erna Solbergs uverdige og uanstendige mottagelse av Dalai Lama fikk da han kom til Oslo for å takke for Nobels fredspris. Nok et knefall for diktatoren i Beijing. Vi tror derfor ikke at Erna Solberg er den rette person til å lede en norsk regjering med krig i Europa. Dersom man har et snev av politisk anstendighet gjør man ikke knefall for diktatorer. Kanskje en annen statsministerkandidat fra Høyre kunne ha vært aktuell i en slik situasjon. I dette spørsmålet er jeg derfor dundrende uenig med den strategien Guri Melby og hennes rådgivere har lagt opp til i årets valgkamp. Derav min bismak da jeg avla min stemme.
Jeg håper Venstre tar til vettet, enten før eller etter valget, og støtter en regjering ledet av Arbeiderpartiet. Det er det partiet som er best kvalifisert til å navigere oss gjennom et ureint europeisk farvann i krig.