– Jeg måtte gjøre det, selv om det var ulovlig

Året var 1953 og 19 år gamle Aud Oftestad jobbet som sykepleierstudent på Rikshospitalet i Oslo.  En natt sto hun overfor et valg som kunne koste henne både jobb og karriere. 

– Jeg kjente noe inni meg. At jeg måtte gjøre det, selv om det var ulovlig,  forteller Oftestad til TV 2.

I dag er Oftestad 91 år og forteller endelig historiene hun har båret på i over 70 år. 

19 ÅR GAMMEL: Aud Oftestad jobbet som sykepleier på Rikshospitalet i 1953. Foto: Privat

De skulle skjules

På Rikshospitalet jobbet sykepleieren tett med fødende kvinner. De som gjorde sterkest inntrykk var kvinnene de kalte spuria: En betegnelse gitt til kvinner som fødte barn utenfor ekteskap. 

Spuria er latin for falsk eller uekte, og på den tiden ble barnesengene på barselavdelingen enten merket med «V» for viv eller «S» for spuria.

– Det var unge piker som var blitt ufrivillig gravide. Det skulle skjules, beskriver Oftestad og fortsetter:

– Det var en hemmelighet over hele seansen. Vi merket at det var noe trist over dem. For barnet skulle ikke beholdes.

Oftestad forteller at de fødende kvinnene ofte fikk bind for øynene.

Intensjonen var god. Tanken var at det ville være lettere for mødrene å gi opp barna sine hvis de ikke så dem.

Fødselstallene fortsetter å stige

– Vi gjorde det vi kunne for å lette situasjonen for kvinnene. Strøk dem på kinnet og holdt dem i hånden. De kom alene og det var skambelagt, sier Oftestad.

Risikerte jobben

Kvinnene som fødte ble værende i noen dager på sykehuset. Oftestad forteller om flere som gikk hvileløst rundt om natten. Særlig én kvinne gjorde inntrykk på Oftestad.

– Det var en ung dame på 25 år. Hun ble lagt på en avdeling de kalte isoler. En egen stue der spuriaene ble lagt, forteller hun og fortsetter:

– En natt sto denne unge damen og så ut av vinduet. Jeg gikk bort til henne. Da hørte jeg henne si: «Jeg er så fortvilet. Jeg vil gjerne se barnet mitt».

Oftestad forteller at hun forklarte for kvinnen at det ville være umulig å treffe babyen siden hun hadde skrevet under på at barnet skulle adopteres bort. 

Hun understreker at hun ikke hadde lov til å gi kvinnen tilgang til barnet, og at hvis oversykepleier kom på inspeksjon ville Oftestad miste både jobb og studieplass.

Samtidig forteller hun at hun visste hun hva hun måtte gjøre.

Stadig flere sover med spedbarn i senga – antall krybbedødsfall er lavere enn noensinne

– Så sa jeg: «Nå går jeg på skyllerommet og vasker. Så går du inn på barnestuen. Nummer tre fra døren, der ligger ditt barn. Det står navnet ditt på.»

Like etter kom kvinnen ut igjen.

– Og da sa hun: «Jeg klarer ikke å reise fra dette barnet».

Oftestad bekrefter at kvinnen dro fra sykehuset med barnet sitt, og at de samlet inn klær for å gi litt hjelp på veien til mor og barn.

I dag vet man hvor viktig nærkontakt er for små babyer. Oftestad forteller at «spuriabarna» ble ekstra godt tatt vare på av sykepleierne.

– De ble våre barn, sier hun.

– Vi var unge piker, og drømte vel alle om å få barn, så noe av morsinstinktet vårt kom frem da. 

91-åringen forteller at de hadde en enorm omsorg for de morløse barna. De trøstet dem og holdt dem nær.

– De skal vite at de fikk mye kjærlighet.

En lettelse å fortelle det

Johan Mjønes er forfatter og har latt seg inspirere av Oftestads historier i sin roman «Spuria». Han forteller at han i researcharbeidet oppdaget at praksisen med å merke barn som ekte eller uekte fortsatte mye lenger enn først antatt. 

SKREV ROMAN OM SPURIANE: En tilfeldighet gjorde at forfatter Johan Mjønes kom over Oftestads historie. Foto: Bjarte Ragnhildstveit / God morgen Norge

– Da jeg begynte å gjøre research trodde jeg at dette var en praksis som ble avsluttet på 70-tallet. Men det viser seg at man helt opp til midten av 80-tallet enkelte steder skrev en «S» på barnesengene til uekte barn, sier han.

For Oftestad var det nærmest et kall å være sykepleier, og historiene om «spuriakvinnene» ble med henne resten av arbeidslivet.

– Dette ligger der som en byrde. I alle disse år har jeg forsøkt å fortelle det videre, men det er ingen som har tatt det så alvorlig før nå.

Hun beskriver det som en lettelse og at hun nå kan legge det bak seg. 

– Jeg kan forlate livet og vite at det er noen som har sett det. Det er forferdelig hvis kvinnehistorie som dette blir glemt.