Jeg jobbet med bistand. Da var det viktigste å skaffe penger, ikke om pengene ble brukt effektivt.

På tross av kontinuerlige skuffelser over bistandsresultatene fortsetter dette som aldri før, skriver Eirik Jarl Trondsen. Her er han i Uganda i 2017. Foto: Privat

Min erfaring som tidligere ansatt i Care Norge er at det var viktigere å skaffe bistandsmidler enn å vurdere effekten av disse pengene.

Care Norge svarer på kritikken nederst i artikkelen.

Care er en større bistandsorganisasjon som i Norge er representert gjennom Care Norge. Organisasjonen ble startet som Care – «Cooperative for American Remittance to Europe» – etter andre verdenskrig.

I Norge var det i hovedsak Care-pakkene med mat som ble distribuert til Nord-Norge etter krigen. Etter noen år ble bistanden til Norge faset ut, og i 1960-årene satte Care fokus på Afrika. Care Norge ble etablert i 1980.

Care er en stor aktør i Afrika, og gjennom støtte fra Utenriksdepartementet og Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) er Care Norge med 25 ansatte i Oslo en del av Care Internationals arbeid. Men hvordan kan det ha seg at Norge kun trengte Care-bistand i noen år, mens store deler av Afrika fortsatt er avhengige av bistand etter over 60 år?

Står ikke fritt til å kritisere

Etter selv å ha vært bistandsekspert for Care gjennom åtte år og vært fast bosatt i Øst-Afrika i 15 år, har jeg konkludert med at lederne i Afrika er mer opptatt av å mele sin egen kake enn landenes utvikling. Gjennom bistanden vi bidro med, var jeg derfor delaktig i å opprettholde korrupte statsledere.

Bistandsprosjektene jeg gjennomførte, tilbød tjenester som egentlig var myndighetenes ansvar. Dette muliggjorde mer korrupsjon, fordi penger til offentlige tjenester ble frigjort.

Min erfaring som ansatt i Care Norge er at viktigheten av å skaffe bistandsmidler fra Norad/Utenriksdepartementet var viktigere enn effekten av disse pengene, for vi levde av administrasjonsgodtgjørelsen.

Det er klart bistand koster, og penger til administrasjon er nødvendig. Men fordi det er lettere å måle hvor mye penger jeg klarte å få bevilget enn effekten av prosjektene, ble bevilgede penger nærmest det eneste suksesskriteriet.

Både muligheten og viljen til å evaluere bistanden er liten. Spesielt blir det hele ganske meningsløst når de som evaluerer bistanden, ofte er en del av bistandsapparatet. Konsulenter som skriver rapporter som er kritiske til bistandsprosjekter, kan få problemer med å få nye oppdrag.

Det er derfor ikke i konsulentens interesse å kritisere fritt hvis vedkommende ønsker flere oppdrag.

Fikk ingen konsekvenser

I 2006 jobbet jeg for Care Kenya (ikke en del av Care Norge) og var basert i Garissa-distriktet, nordøst i Kenya. Jeg skulle åpne en stor betongvanntank finansiert av USAID (USAs motstykke til Norad). Da jeg kom frem, kjente jeg meg plutselig igjen. Jeg hadde besøkt dette stedet før.

Da så jeg beviset: et henslengt skilt på bakken som viste at Care/Norad hadde finansiert en vanntank på samme sted. Skiltet lå ved siden av den nye vanntanken, som nå var prydet med et nytt USAID/Care-skilt. Vanntanken jeg hadde åpnet et år tidligere med Norad/Care-midler, hadde tydeligvis kollapset, og en ny tank var bygget med USAID-midler.

En slik vanntank bør vare i minst 20 år. Da jeg forklarte situasjonen til ledere i Care, ble det ingen konsekvenser. Jeg forsto snart hvorfor: Care fikk administrasjonsgodtgjørelse for bygging av begge tankene og tjente jo mer på å kunne bygge flere vanntanker.

Etter min erfaring er det lite forskjell på organisasjonene, så dette var ikke unikt for Care, men et generelt problem i bistanden.

Gjentagende problem

I samme periode var jeg gjennom Care ansvarlig for matvaredistribusjonen til ca. 140.000 mennesker i Garissa-distriktet gjennom FNs matvareprogram. Røde Kors i Kenya var koblet til politiske ledere i Garissa, og det ville være god markedsføring for disse lederne om de sammen med Røde Kors kunne stå for distribusjonen i stedet for Care.

Det ble derfor organisert demonstrasjoner mot Care, og Care-kontoret i Garissa ble angrepet. Care ga fra seg ansvaret for maten, og Røde Kors tok over. Jeg rådførte meg med en leder i Røde Kors fra Norge, som bekreftet at kobling mellom politisk ledelse og Røde Kors var et gjentagende problem.

Bare toppen av isfjellet

Selv etter at jeg forlot Care, opplevde jeg nye bistandsutfordringer. Dette skjedde som leder av Energy Africa Ltd., et firma som kastet seg på biooljebølgen i 2007. Vi hadde et system med 100 samarbeidsbønder som dyrket oljeplanter for oss i Shimba Hills, Kenya.

Vi kjøpte frø og stiklinger til markedspris og presset olje. WWF (Verdens naturfond) startet opp et lignende prosjekt i samme område, men trengte ikke å forholde seg til markedspris. De hadde budsjett de skulle bruke.

Resultatet var at bøndene mistet tiltro til prisene til Energy Africa, da vi forholdt oss til den faktiske og mye lavere markedsverdien. Det er typisk at bistandsprosjekter som ikke behøver å forholde seg til markedskrefter, utkonkurrerer private aktører. Da WWF etter noen år stoppet prosjektet, ble det ikke mer biooljeproduksjon i Shimba Hills.

Disse historiene er etter min erfaring bare toppen av isfjellet, og som bosatt i Kenya opplever jeg stor skepsis til bistand.

Når Afrika, på tross av mer enn 50 år med bistand, ikke står sterkere, kan jeg ikke konkludere med noe annet enn at kombinasjonen av korrupte statsledere og en bistandsverden som er opptatt av sin egen opprettholdelse, medvirker til å undergrave de fattige i Afrika.

Samtidig skapes det skremselsbilder om kontinuerlige katastrofer i Afrika, noe som svekker afrikanernes selvfølelse.

Treffer spikeren på hodet

På tross av kontinuerlige skuffelser over bistandsresultatene fortsetter dette som aldri før. Den etter min mening minst vellykkede norske utenrikssatsingen er nærmest enestående i at den har universell støtte på tvers av alle partier og virker hevet over enhver kritikk.

At mediene, bevilgende myndigheter og de såkalt frivillige organisasjonene nærmest er en samlet enhet som «snakker de fattiges sak», kan forklare noe av paradokset.

Det andre er at de negative konsekvensene av bistand berører folk langt borte, og bistandsapparatet sysselsetter mange.

Jeg vil takke historikeren og forfatteren Terje Tvedt for sin sannferdighet og villighet til å tale bistanden midt imot gjennom tiår. Min personlige erfaring etter 15 år i Øst-Afrika er at han treffer spikeren på hodet, men at det han skriver, ikke får noen faktiske konsekvenser.

Sist vil jeg påpeke at det å bidra til utvikling selvfølgelig er en god ting. Det er mange små, private initiativ fra Norge som bidrar på mikronivå i Afrika. At Afrika kommer til å styrkes fremover, er meget sannsynlig, men dette er på tross av bistanden – ikke på grunn av den.

Det er en vilje til å stå på i Afrika. En ung, arbeidsvillig befolkning som ikke bare fokuserer på rettigheter, og en pragmatisme gjør at kontinentet kan beskrives som fremtidens kontinent.

Kommunikasjonssjef Hilde Sofie Pettersen i Care Norge svarer:

Eirik Jarl Trondsen løfter frem problemer ved bistand slik han erfarte det for nær 20 år siden. Tiden som er gått, gjør det vanskelig å svare i detalj på eksemplene hans. Mye har endret seg i Care og innen bistand i årene siden.

I dag jobber vi tett med lokalsamfunn, slik at for eksempel en vanntank blir vedlikeholdt. Menneskene som skal dra nytte av en tjeneste, deltar i planlegging og utforming. Slikt lokalt eierskap er en nøkkel til bærekraft.

Dette var ikke helt ukjent for Care for 20 år siden. På 1990-tallet dro en ansatt fra Care Norge til Niger for å plante trær. Kvinnene prosjektet skulle hjelpe, ville heller tjene egne penger. Slik ble spare- og lånegruppene til. Metoden brukes i dag i 67 av landene hvor Care jobber, og av en rekke andre organisasjoner.

I stedet for trær vokste en kollektiv kraft frem som former økonomier og bidrar til at kvinner arbeider seg ut av fattigdom på egne premisser.

I dialog med en donor som Norad opplever vi anerkjennelse av at planer må endres når behov og analyser endrer seg.

Trondsen skriver at han som bistandsarbeider bidro til å opprettholde korrupte statsledere ved å gi tjenester i myndigheters sted. Påvirkning overfor myndigheter er sentralt i Cares arbeid. Vi jobber for at vår tilstedeværelse skal bli overflødig. Å bekjempe korrupsjon er en prioritet i alt vi gjør.

Ifølge Trondsen var viljen til evaluering liten da han jobbet med bistand. Også her har det vært stor utvikling, blant annet i metoder for å samle data, evaluere, etablere klagemekanismer i lokalsamfunnet og samarbeide med forskningsmiljøer.

Trondsen spør hvordan det kan ha seg at Norge kun trengte Care-bistand en kort periode etter andre verdenskrig. Ett svar er at Norge siden har hatt fredens privilegium. Mange land hvor Care jobber i dag, rammes av konflikt og klima som setter utviklingen tilbake.

Da blir antikorrupsjon, fleksibilitet og bistand med lokal forankring desto viktigere. Og at vi fortsetter å lære av erfaring og feil.