De elsker hverandre, men snakker aldri om fremtiden. Kan det likevel bli de to?
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive til deg, eller kanskje heller utfordre deg. Ikke fordi jeg mener du tar feil, men fordi virkeligheten ofte er mer sammensatt enn det vi leser i samlivsspalter, også din.
Jeg har vært involvert med en gift mann i over fire år. Det er ingen ønskesituasjon for noen av oss, og det har ikke oppstått lettvint eller kynisk. Vi har kjent hverandre i over 20 år, og for fire år siden utviklet vennskapet seg til noe mer. Ikke bare på grunn av begjær, men fordi det vokste frem en sterk tilknytning, en varme og et nærvær vi begge merket. Vi forsto etter hvert at dette er kjærlighet.
- Les Frode Thuens svar lenger ned:
Han har ikke lovet å forlate kona, og vi snakker aldri om fremtiden. Han har barn som betyr alt for ham. Hele hans identitet er knyttet til å være den beste pappaen og en ansvarlig familiemann. Følelsene for kona har vært borte lenge, lenge før meg, men det handler også om hans selvbilde. Å gi slipp på ekteskapet ville være å gi slipp på det bildet som han har bygget opp over 25 år.
Likevel har han aldri klart å avslutte forholdet med meg, selv om han har prøvd. Jeg har sett hvor vondt det gjør ham å stå i spagaten mellom to verdener. Han er redd for å såre barna, kona og meg. Og han har dårlig samvittighet i alle retninger. Jeg tror også han er redd for å måtte ta et valg en gang. Ikke fordi han ikke føler, men fordi han er redd for å såre og skuffe, og for å miste sin identitet som den staute familiefaren.
Beskytter fasaden
Dette har ikke vært enkelt for oss. Det har vært usikkerhet, venting og håp. Jeg prøver å forstå, være tålmodig og leve innenfor de rammene vi har, fordi jeg ser hvor krevende dette er for ham. Men det er også krevende for meg. Jeg får lite av ham.
Han er mitt livs kjærlighet, og det sier jeg som 55-åring. Ingenting kan måle seg med dette, selv med alt det koster. Det jeg undrer meg over: Hvorfor omtales utroskap ofte som et symptom på dårlig kommunikasjon? Hva om noen forhold har en utløpsdato, ikke fordi de er dårlige, men fordi man har forandret seg eller situasjonen har endret seg? Hva med valget man tok for 25–30 år siden, da alt gikk i ett? Må man stå ved det uansett, selv når kjærligheten er borte?
Og hva med tilfeldighetene når man senere i livet møter noen som vekker følelser man trodde var borte? Hvor mye skal man undertrykke, og hvor mye våge å erkjenne? Han har store barn som bor hjemme og fortsatt trenger ham. Betyr det at han må forbli i ekteskapet for alltid? Han kan ikke bryte nå på grunn av barna, men hva med senere? Og hvorfor veier hennes behov eller rettigheter automatisk tyngre enn mine? Og hans? Jeg er redd for at han ikke vil klare å ta et valg, også i fremtiden.
Jeg vet at han elsker meg, og jeg elsker ham. Likevel oppleves det som om samfunnet sier at det er mer riktig for ham å forbli på sin post enn å være ærlig. Og er det virkelig rettferdig mot kona å leve med en mann som ikke elsker henne lenger, men ikke sier det? Og hvorfor ser hun det ikke, eller vil hun ikke se det? Hva sier det om oss som samfunn at vi beskytter fasader og identitet fremfor realiteter?
Skal vi dømme kjærligheten ut fra dens form eller burde vi våge å se ærlig på dens innhold?
Psykologen svarer:
Frode Thuen
Professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet
Les hele saken med abonnement