Jeg har slitt med å kalle Israels angrep på Gaza et folkemord. Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har slitt med å kalle det israelske angrepet på Gaza for et folkemord. Det gjør jeg ikke lenger, skriver Carsten Jensen. Bildet er tatt i april og viser et palestinsk barn som lider av underernæring. Foto: Mohammed Salem, Reuters/NTB

Er det slik et såkalt demokrati forsvarer seg: med en vilkårlig utryddelse av en hel sivilbefolkning?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Tittelen på Erich Maria Remarques roman om tyske soldater i første verdenskrig, «Intet nytt fra Vestfronten», har bitt seg fast i vår felles bevissthet. Ordene står på siste side i romanen. Det er gravskriften over soldaten Paul, romanens hovedperson.

Han faller noen få dager før våpenhvilen i november 1918, på en dag da det ikke var noen store angrep og hvor det ikke døde tusener. Kanskje var det bare noen hundre. Kanskje bare en håndfull. I hærens øyne blir det til en stille dag. Ett menneskes død er ingenting når det pleier å være tusenvis av falne.

Om den døde Paul står det på romanens siste side: «Hans ansikt hadde et så resignert uttrykk at det nesten virket som han var tilfreds med at det var blitt til dette.» Fred – er det et dekkende ord for den døden som så brått, men likevel så forventet, rammet Paul?

Vi lever i en ny krigstid. Krigen i Ukraina har pågått i over 950 dager, Israels krig i Gaza i over 365 dager.

7. oktober var ettårsdagen for Hamas’ overfall på Israel, en nådeløs massakre på soldater og sivile, også kvinner og barn, unge som gamle. En dag i helvete på Jorden, 1200 drepte, 3000 sårede.

Og så fulgte en endeløs gjengjeldelse. 365 dager i helvete på Jorden, hvor dødstallet blant palestinerne i Gaza bare vokser og vokser og det i dag sannsynligvis er over 50.000 drepte og nesten 100.000 sårede.

Hva er fred?

Vi vet hva krig er. Krigen utspiller seg daglig foran øynene på oss. Men hva er fred? Hva røper talemåtene våre om vår oppfatning av fred?

Fred er et ord som bare finnes i ubestemt entall og i bestemt form som «freden», men ikke i flertall. Det er noe absolutt og urørlig over ordet, som om det ikke tillater spørsmål og alltid er det samme – en ukrenkelig substans.

Men det er mange slags fred, selv om ordet nekter å finnes i flertall.

Det finnes en fred som har menneskenes taushet som pris. Det finnes en fred på kirkegården, all krigs endested. Og det finnes en fred hvor alle krigsmakerne sier: Vi går til krig for å skape fred. Er fred det mest kompromittertekompromitterteÅ stille i dårlig lys eller bringe i vanry. ord som finnes?

Våpenhvile er en midlertidig fred, selv om ordet i seg selv er merkelig. Trenger våpen å hvile, som om de var organiske vesener med behov for å sove og slappe av? Hvorfor menneskeliggjør vi våpnene når de jo representerer det mest umenneskelige ved oss?

Har våpen sin egen vilje? Eller kunne våpenhvile også bety at våpnene legges til hvile, at det finnes et siste hvilested for våpen? Er det det vi kaller fred? Nei, vi vet godt at i våpenhvilen samler krigen krefter.

Bryte ned mennesker

La våpnene tale, sier vi også i enda en menneskeliggjøring av våpnene. Tale? Hva skal våpnene si? Noe vi ikke har ord for? Eller er målet deres de andres taushet?

«Nå tier våpnene» er også en vending vi bruker. Hvem taler da i deres sted? Er våpnenes tale et språk for dem som fornekter ordene? De språkløses makt – er våpnene og krigen det, altså den sterkeste makt vi vet om?

En antipersonellmine er en landmine som ikke dreper. Minen er slik designet at den bare sprenger bort et bein. En død kropp er uoverkommelig. Alt som skal til, er et hull i jorden, og det kan graves raskt.

Et menneske uten bein, derimot, krever omsorg og pleie og er livsvarig kampudyktig. Det blotte syn av den invalide svekker kampkraften. Så et manglende bein rammer fienden hardere enn en død kropp. Det er ett av krigens formål: å bryte ned mennesker.

De menneskelig blinde

Hvordan omtaler vi personsøkere fylt av sprengstoff, som den israelske etterretningstjenesten Mossad fikk anbragt i lommen på 5000 motstandere fra dødsfienden Hizbollah?

Effekten av dem var som av antipersonellminene. Men de tok ikke et bein, men en hånd eller synet på begge øynene.

Mediene fyltes med målløs beundring over dette teknologiske fremskrittet som slett ikke hadde bruk for slagmarker, siden hver lomme, hver veske, hver hånd, hver synsnerve kunne være en slagmark.

Har krigen noe sannere formål enn å ta synet fra mennesker?

Å være øyenvitne, å kunne se fortsatt, er det et privilegium eller en forbannelse? Det finnes et alternativ til blindheten. Å lukke øynene selv. Er ikke det all krigs essens? Den utkjempes, utføres og planlegges av de menneskelig blinde?

Ett av krigens formål er å bryte ned mennesker, skriver Carsten Jensen. Foto: Mohammed Salem, Reuters/NTB

Ikke bare et nummer

Den israelske avisen Haaretz, som er forbilledlig og hensynsløst kritisk overfor landets egen krig, brakte miniportretter av 40 av de drepte palestinerne. Det er forfattere, sportsutøvere, journalister, farmasøyter, studenter, mødre og bestefedre, barn på to og tre år.

En av de drepte, 24-årige Yafa Abu Barakeh, skrev på sin konto på X like før sin død at det som skremte henne mest, var at hun «bare ville ende som et nummer i den voksende mengden av døde ...» «Jeg er ikke bare et nummer», fortsetter hun. «Jeg har venner, minner og en masse smerte.»

Den israelske forfatteren Yishai Sarid utga i 2017 en profetisk roman. «The Memory Monster» heter den i engelsk oversettelse. En ung arbeidsløs historiker, ekspert på holocaust, ender som guide for israelske skoleklasser og unge soldater på besøk i de tyske dødsleirene i Polen. Så gjør han en foruroligende iakttagelse. De fleste av de unge israelerne nærer en dårlig skjult forakt for polakkene, fordi de var «svake», mens de nærer en paradoksal, men stadig mer åpenlys beundring for de tyskerne som sto bak holocaust. Hvorfor? Fordi tyskerne var «sterke».

«For å overleve må vi bli litt som nazistene», sier en av de unge etter besøket. «Vi må være i stand til å drepe uten barmhjertighet. Vi har ikke en sjanse hvis vi er altfor bløthjertet.»

Den unge israeleren fortsetter: «Noen ganger har vi ikke noe annet valg enn å gå etter de sivile også. Det er vanskelig å se forskjell på terrorister og sivile. En gutt som i dag bare er en gutt, kan saktens bli en terrorist i morgen. Dette er til syvende og sist en overlevelseskrig. Det er oss eller dem.»

I «The Memory Monster» ender møtet med dødsleirene for de unge som en rettferdiggjøring av ethvert overgrep. Hvis holocaust ikke skal gjenta seg, må israelerne selv bli bødler. All moral er suspendert når bare overlevelsens befaling gjelder.

Det er den tankegangen vi ser utfolde seg i Gaza i dag. Det er ikke bare Benjamin Netanyahu og den ytterste israelske høyrefløyen som representer den. Den stikker, som Yishai Sarid viser i sin modige roman, langt dypere i den israelske mentaliteten.

Folkemord?

Jeg har slitt med å kalle det israelske angrepet på Gaza et folkemord. Det gjør jeg ikke lenger etter å ha lest den israelske historikeren og folkemordeksperten Omer Bartovs vitnesbyrd i den britiske avisen The Guardian, skrevet etter et nylig besøk i Israel.

Omer Bartov er født og oppvokst i Israel hvor han også har avtjent verneplikten og vært reserveoffiser. I dag bor og underviser han i USA. Som historiker med ekspertise i folkemord har han tatt et oppgjør med den gjengse oppfatningen av drapet på opp imot 30 millioner mennesker, russere, jøder og andre, på østfronten i andre verdenskrig. Det er alltid blitt utlagt som om eliteenhetene fra SS sto bak. Men Bartovs forskning viser at det var ganske alminnelige soldater i den tyske hæren som utførte grovarbeidet.

Nå ser han det samme skje i Gaza, og han er ikke lenger i tvil om at ordet folkemord er den korrekte betegnelsen for krigføringen i Gaza.

Han siterer israelske politikere, og han snakker med unge soldater. Og det han finner, er en logikk som rettferdiggjør «endeløs vold, en logikk som tillater at hele befolkninger blir utslettet».

Han fortsetter med at «siden den israelske hærens angrep på Rafah 6. mai 2024 var det ikke lenger mulig å benekte at Israel var engasjert i systematiske krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord ... en total likegyldighet overfor alle humanitære normer.»

Allierer seg ikke med Hamas

Ifølge Israels egen oppfatning er deres land det eneste demokratiet i Midtøsten, og deres moralske overlegenhet gir den israelske stat suveren råderett over andre menneskers liv og død. Verdier teller, menneskeliv gjør det ikke. Hatet mot Israel utlegges som et symptom på et evig jødehat, ikke som en reaksjon på undertrykkelse og fordrivelse.

Men Hamas grep jo til våpen i en bestialsk massakre. Ja, og så svarte Israel tilbake. Men er alle de 2,2 millioner palestinere som daglig utsettes for bomberegn, terrorister med våpen i hendene? Er det slik et såkalt demokrati forsvarer seg: med en vilkårlig utryddelse av en hel sivilbefolkning?

Mange av dem som i Vestens byer demonstrerer i solidaritet med befolkningen i Gaza, blir konfrontert med spørsmålet: Er dere klar over hvem dere allierer dere med? Hvordan tror dere at Hamas behandler skeive og feminister?

Men demonstrantene allierer seg ikke med Hamas. De forsvarer de sivile som blir nådeløst myrdet i titusenvis. De siviles rett til å leve har ingenting med verdiene eller synspunktene å gjøre. Hva om mennene ikke liker skeive, og kvinnene ikke er feminister? Er livet deres da likegyldig? Fortjener de å dø i et ustoppelig bomberegn?

Skal vi redde ikke bare palestinerne, men også oss selv, vår menneskelighet og vårt demokrati, er det en tankegang vi aldri bør dele.

Kronikken er oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.