Jeg har personlige erfaringer med det Blågestad beskriver

Jeg var 8 år da krigen startet i 1940, hadde en bror på 11 og en søster på 14 år. Hun var altså 19 år da krigen sluttet og var dermed i flørtealder i krigsårene. Vi bodde i Bodø som ble nesten utslettet av tyskerne med den følge at 60 prosent av innbyggerne (3700) ble husville. I tillegg var det flere tusen tyske soldater og noen tusen krigsfanger i byen og nærmeste omegn. Vår familie på fem flyttet fire ganger og hadde maks 40 m2 boareal. Jeg skiftet skole fire ganger.

Befolkningen var sterkt polarisert i tre grupper: Nazistene som var medlemmer av Nasjonal Samling, jøssingene som var motstandere av okkupantene, og så var det en stor gruppe i midten som ikke tonet flagg, men samarbeidet med fienden mer eller mindre frivillig. De ble benevnt «stripete». I denne gruppen finner vi «tyskerjentene».

Min far, som drev en liten elektrobedrift, kunne tjent seg rik på tyske oppdrag, men reduserte antall ansatte og tok aldri på seg noen oppdrag for tyskerne.

Min søster, som altså var midt i flørtealder, kunne aldri tenke seg å omgås fienden, hun nektet plent å lære tysk på skolen, deltok i stille demonstrasjoner mot okkupantene (rød topplue, binders i knapphullet og lignende), ble mobbet av nazistiske medelever som opptrådte provoserende i hirduniform på skolen. Er det vanskelig å tenke seg hva hun syntes om de jentene som svermet for tyske soldater eller enda verre: for tyske offiserer. For det er ingen tvil om at det å ha en offiser som elsker, hadde materielle fordeler i tillegg til eventuell elskov.

I samme hus som oss bodde det en NS-familie med to barn, en gutt på samme alder som meg og en jente som var noen år yngre. Sønnen gikk i samme klasse som meg og vi var lekekamerater, han var en av mine fem bestevenner. Han var medlem av små-hirden og hadde uniform som han aldri brukte på skolen eller når han var sammen med oss jøssingbarn. Da freden kom, var det tilløp til mobbing av NS-elevene i min klasse. Det ble øyeblikkelig stoppet av læreren som var medlem av Hjemmefronten og hadde sittet en periode i fangeleiren Falstad i forbindelse med lærerstreiken i 1942.

På sankthanskvelden 1945 tok vi med de to NS-barna i huset og feiret med bål på hytta vi hadde utenfor byen. Den hadde vært rekvirert av tyskerne i to-tre år og det var miner, piggtråd, skyttergraver over alt. NS-faren var fengslet, og moren viste seg nødig utendørs.

Det fantes imidlertid motsetninger innen vår familie, representert av en tante som bodde på et småbruk noen mil fra Bodø. Hun hadde en datter som var i 20-årene og som ble små-forelsket i en tysk soldat. Jeg vet ikke hvor intimt forholdet var, men det var iallfall så åpent at hun hadde han med seg hjem. Min tante tok vel imot soldaten og hadde ingen prinsipielle motforestillinger. Det hadde imidlertid den øvrige familie som bodde i Bodø og hadde krigen på sin egen dørstokk. Gårdbrukerkonen, derimot, hadde ikke mistet alt hun eide i bombing, hadde ikke piggtrådgjerder og minefelt på innmarka, og levde ikke i konstant frykt for å falle i unåde hos okkupantene.

De fleste tyskerjentene var fra landsbygda, og verken de selv eller deres nærmeste familie hadde krigserfaringer som naturlig ville satt en skarp grense mot okkupasjonsmakten. Det er likevel ikke noen fullgod unnskyldning. Mange av dem ble advart, men tok det ikke inn over seg. Noen lot seg friste av materielle fordeler mer enn forelskelse. Jeg har derfor alltid ment at tyskerjentene bør erkjenne at de selv sviktet i en avgjørende situasjon.

Samtidig er det helt klart at politi og rettsvesen sviktet når de tillot at mobben overtok og gjorde åpenbare overgrep (snauklipping) som både da og nå anses som ulovlig og uverdig. Enda verre er det at det offentlige i sin behandling la lite vekt på menneskelige forhold og ikke minst «barnas beste».

Som en slags unnskyldning kan en si at politi og rettsvesen i 1945 var overbelastet med tusenvis av saker mot NS-medlemmer, norske kollaboratører, torturister, angivere osv. der lovgrunnlaget var mangelfullt. Det virker uoverkommelig å føre saker mot noen tusen tyskerjenter i tillegg der lovgrunnlaget sannsynligvis ikke eksisterte.

Blågestad sier blant annet «Det lett å være klok og raus 80 år etter» men «Hva hadde vært rett».

Jeg tror ikke det finnes noe godt svar på det. Men jeg er overbevist om at læreren min gjorde det rette når han stoppet mobbingen av nazi-barna, at foreldrene mine gjorde en god gjerning på sankthansaften 1945 og at en aldri må la mobben ta over og utøve makten.

En må heller ikke vike tilbake for å ha et kritisk blikk på våre lover og regler selv om de er vedtatt av Stortinget.