«Vi må ta et oppgjør med den stigende avhengigheten av tek-gigantenes digitale tjenester,» sa den danske regjeringa. Den første byen jeg las om som gjorde det samme, var Barcelona, og siden har flere byer og flere land gjort det samme.
Målet er at borgerne ikke skal tvinges til å bruke tek-gigantenes tjenester for å kunne leve og ta del i fellesskapet, men i stedet tilby lokale løsninger!
Norge har ikke tatt slikt initiativ, i stedet har AP kasta seg på EUs forordninger for digitale tjenester (DMA & DSA) og innfører dem som norsk lov. Det betyr at brukerne beskyttes mot ulovlig innhold og desinformasjon, barn beskyttes mot markedsføring og det skal opprettes ei klageordning.
Så flott, tenker du, det gjorde nok også regjeringa; endelig kan vi ta nødvendige grep for å hindre tek-gigantenes makt. Tullball, det er å starte i feil ende og vil ikke ha særlig effekt – om noen?
Daglig bruker stat, fylkeskommune, kommune, politiker og byråkrat digitale verktøy styrt fra USA, sånn også i private bedrifter – alt fra operativsystem via nettleser, kart, e-post, søkemotor både i mobiltelefon, nettbrett og computer uten å tenke på hvem de har åpna den digitale døra for. Det samme skjer i barnehagen, grunnskolen, den videregående skolen, universiteta, høyskolene og i tusenvis av private hjem. Alle har gitt tek-gigantene blankofullmakt til å samle inn brukerdata.
I det bildet blir å innføre DMA & DSA latterlig meningsløst. Vi er gjort avhengige av digitale tjenester og er forvandla til varer der våre personlige data kjøpes og selges. Den makta gir selskapene ikke fra seg. Undersøkelser viser at dette vet du som bruker, og du forventer at private data selges uten ditt samtykke, at KI blir brukt på en måte som du ikke er komfortabel med og at tek-gigantene aldri blir holdt ansvarlige for misbruk av dine og mine personopplysninger.
Det ser med andre ord helsvart ut, men det fins et alternativ! Flertallet i den samme undersøkelsen mener at vi både har muligheten til og selv kan ta riktige avgjørelser for å sikre våre personlige data. Det handler om å endre vanene våre, og jo flere som deltar, jo større blir virkninga.
Jeg har endra vanene. Det siste halve året har jeg frigjort meg fra de amerikanske tek-gigantene. I starten var jeg frustrert, for jeg starta med e-post-adressene. Det er utrolig hvor mange steder jeg har måttet endre adresse, men nå er jeg i mål, og 1. august sletta jeg alt fra Google og Microsoft.
Nå er jeg i mål, og 1. august sletta jeg alt fra Google og Microsoft.
Det jeg oppdaga tidlig, var at vi er mange brukere som vil endre våre digitale liv og ta tilbake kontrollen over det – og det fins en mengde digitale muligheter. Jeg bruker Vivaldi som nettleser, DuckDuckGo som søkemotor, Mailfence som e-post-leverandør og Thunderbird som e-post-applikasjon. Jeg kjører computeren på Windows, men er på vei over til Linux. Til skylagring kjøpte jeg livslang tilknytning til Icedrive og pCloud, og som kart bruker jeg HereWeGo – som også fungerer optimalt i bilen, er på norsk og tilbyr kart også i frakobla modus.
Dette innlegget skrives i LibreOffice – et gratisprogram som tilbyr å lagre i alle format, og på mange måter går langt utenpå Microsofts kostbare alternativ.
Sosiale medier meldte jeg meg ut av for åtte år siden. Ulempa er at jeg ikke ser en av Junes snapper og hvem som liker den, hva Linda lager til middag, Adrians nye sko, Nicolais nye hammer, Anitas nye kjole eller hvorfor Eivind bytta KIA-en med en tyskprodusert. Løsninga er likevel for meg såre enkel – e-post, sms, telefon eller ringeklokka – det funker utmerka i 2025! Tenk det, du!
PS – i og meg at programmene over driftes av ildsjeler, donerer jeg noen kroner til dem alle.