Lokalt står nå kampen om et prosjekt i Lillesand, der kraften er planlagt brukt til å produsere hydrogen.
Jeg skal ikke argumentere verken for eller mot dette konkrete prosjektet, men vil kommentere noen av argumentene som brukes, på generell basis.
I det siste har motstanderne fokusert mye på at vindmøllene blir synlige. Synlige?
Alle menneskelige inngrep og konstruksjoner er synlige; - mobilmaster, TV-tårn, industripiper, vegbroer, motorveier, steinbrudd, osv. Ordføreren er også engstelig for turistene, fordi de kan komme til å se vindmøllene fra sjøen. Jeg har aldri hørt om noen som har avbrutt ferien sin i Danmark fordi de plutselig fikk se mange vindmøller. Jeg for min del vil heller se på noen vindmøller i horisonten, enn på boliger stablet på steinmurer oppover åssiden like foran huset mitt.
En politiker i Lillesand vil ha seg frabedt å bli beskyldt for å bedrive synsing, når han nå har stemt nei til prosjektet i kommunen. Realiteten er at alle som mener noe om dette konkrete prosjektet nå, bedriver en stor grad av synsing. Det kommunen stemte nei til var nemlig å konsekvensutrede prosjektet – altså nei til å innhente konkret og lokal kunnskap om fordeler og ulemper ved prosjektet. De stemte altså nei – før det forelå detaljert kunnskap.
En annen skribent ser ut til å gjøre et poeng ut av at det er kraftselskaper fra Østlandet som står bak planene i Lillesand, altså noen som er «langt vekke». Jeg for min del trodde at vi bodde i samme land, enten vi bor i Øst eller i Sør. Ordføreren er inne på det samme, nemlig at vi allerede har kraftoverskudd i distriktet vårt. Skal hver kommune og landsdel bedrive lokal proteksjonisme? Skal vi ikke dele på våre felles goder, for eksempel vindressursene? Dersom alle bedriver en slik proteksjonisme kan det få noen underlige utslag, for eksempel at vi på Sørlandet blir nødt til å leve av kun lokalt produsert mat. Det kan bli smalhans.
Mange hevder også at kraften vil gå direkte ut av landet via utenlandskablene. Nei, den ville gå inn i det norske kraftsystemet, inn i et system som snart vil produsere mindre kraft enn det vi selv forbruker i et normalår. At vi har kabler som forbinder oss med Europa skal vi være glade for. Dersom vi ikke tar ansvar for å bygge ut mer kraft i Norge, men kun fortsetter å øke forbruket, vil nemlig kraften om kort tid i stor grad flyte inn i Norge, via disse kablene. I en slik situasjon kan videre utvikling av industri i Norge stoppe opp, på grunn av kraftmangel, og kraftprisene bli skyhøye, dersom vi ikke kan importere fra utlandet.
Det finnes mange gode argumenter mot vindkraft, og det er opplagt mange steder i Norge det ikke bør bygges vindkraft. Eller burde vært bygd vindkraft, for den saks skyld. Motargumentene kan blant annet være støy, skyggekast, fare for fugl og inngrep i sårbare høyfjellsområder. Men at de er synlige og skal bygges av selskaper fra andre landsdeler, det bør vi la ligge.
Til slutt atomkraft. Flere og flere kommuner fatter prinsippvedtak mot vindkraft, men for atomkraft. Dette er en politisk kortslutning. Jeg vil kalle det å lure seg unna å ta samfunnsansvar, å lure seg unna det ansvaret de er valgt til å ta. Kraftmangelen kommer nå, og vindkraft kan bygges i dag. Atomkraft i Norge ligger minst 15-20 år fram i tid. De som hevder noe annet har ikke satt seg inn i hvordan det norske konsesjonssystemet fungerer, og hvor lang tid det tar å bygge et atomkraftverk, etter at tillatelsen til bygging er gitt. I tillegg er avfallsproblemet enda ikke løst. Å tro at det ikke vil komme motstand mot planer om å bygge et atomkraftanlegg eller avfallsdeponi på et definert sted er i tillegg naivt.
Vi kan hente ut noe ekstra kraft fra gamle vannkraftanlegg og frigjøre noe ved å spare energi. Men potensialet er begrenset, og det vil kun utsette den innenlandske kraftmangelen, dersom vi ikke er villige til å bygge ut ny kraft. For eksempel vindkraft.
La oss innhente kunnskap før vi mener noe, la oss bruke rasjonelle argumenter og la oss forholde oss til at kraftkrisen kommer nå, ikke om 20 år.