Jeg frykter at folkesportens gryende ufolkelighet er nok et tegn på hva som rører seg i det nye Norge

I mitt barndomshjem var det å bli god på ski viktigere enn nesten alt annet. Jeg ble aktiv skiløper da jeg var 12 år, og jeg likte det seige arbeidet med å utvikle utholdenhet og teknikk. Jeg likte ikke så godt timene med skiprepping i garasjen fredags- og lørdagskvelder hver helg gjennom vinteren, men også det ble et slags protestantisk utholdenhetsritual som jeg endte opp med å verdsette.

Starten på slutten på min aktive langrennskarriere kom da jeg reiste inn til Holmenkollen for å delta på Hovedlandsrennet for første gang. Fra å være en veldig treningsivrig, men helt gjennomsnittlig skiløper i klubben, ble jeg fraløpt etter alle kunstens regler av både trøndere og bæringer, som stilte til start med de dyreste Fischer-skiene, de nyeste Salomon-støvlene og de raskeste Briko-brillene. Mitt eget skiutstyr var kurant, men sammenliknet med skiløperne fra Oslo, Asker og Bærum følte jeg meg bruktmarkedsutstyrt og underlegen. For å bevare selvrespekten skyldte jeg selvsagt den gang på dårligere utstyr for mine elendige resultater.

Det var minnene fra Hovedlandsrennet i 1995 som ble vekket da jeg nylig leste en fagartikkel om langrennssportens utvikling. Bakteppet for artikkelen er økende klasseforskjeller i organisert idrett generelt i Norge, hvor barn fra velstående hjem deltar mer og lengre enn barn fra mindre velstående hjem. Slik har det også blitt i langrennssporten, og sosiologene Kari Stefansen og Åse Strandbu prøver å finne ut hva det er som sperrer for deltakelse i langrenn for de mange barna og ungdommene som vokser opp i mindre privilegerte familier.

For å undersøke det intervjuet de 28 foreldre til unge skiløpere (barn og ungdommer), fra 10 forskjellige skiklubber i landet, stort sett i store eller mellomstore byer. Basert på intervjuene, identifiserte de tre typer foreldreinvolvering i langrennssporten.

Den første gruppen kaller de ‘genuine spillere’. Dette er foreldre med god råd og fleksible jobber som gjør alt i sin makt for at barna skal bli så gode som mulig til å gå på ski. De sørger for at barna har det ypperste utstyret, de lærer seg den krevende kunsten å preppe ski, og de bruker stort sett all fritid gjennom vinteren til å kjøre til trening i ukedagene og skirenn i helgene.

Den andre gruppen kaller de ‘føyelige spillere’. Denne gruppen foreldre er mer ambivalente til utstyrsjaget, pengebruken og tidsinvesteringen i langrennssporten. De bruker litt mindre tid, penger og oppmerksomhet på å følge opp barnas langrennsinteresse, men i det store og det hele følger de strømmen for at barna deres ikke skal få vesentlig dårligere forutsetninger for å lykkes.

Den tredje gruppen foreldre var den minste i studien, og blir kalt ‘uvillige spillere’. De ønsker at barna skal lære seg å gå på ski, de verdsetter friluftslivet og kroppsbeherskelsen skiløping representerer, men er aktivt imot utstyrsjaget og foreldreoppofrelsen til de to andre gruppene.

Stefansen og Strandbu mener at de to første typene foreldreinvolvering bidrar til å ekskludere barn og ungdom fra mindre privilegerte hjem fra langrennssporten. De er nøye med å påpeke at dette ikke er en villet ekskludering – i intervjuene er foreldre bevisst på problematikken med utstyrsjag og ønsker at sporten skal være for alle – men den første gruppen foreldre blir så involvert i langrennssirkuset at de kjører på med alt de har av tid, penger og ressurser for at barna deres skal bli best mulig. Disse foreldrene blir rett og slett revet med.

De sorte fårene, i analysen til Stefansen og Strandbu, er dermed de ‘føyelige foreldrene’. De er ikke hektet og revet med på samme vis, og uttrykker mer ambivalens om utstyrspress og foreldreinvolvering, men gjør i praksis fint lite for å endre på situasjonen, verken for egne barn eller på klubb- eller kretsnivå. De bidrar dermed til å forsterke den ekskluderingsmaskinen som de aller ivrigste foreldrene har satt i bevegelse.

Analysen til Stefansen og Strandbu er egentlig ikke overraskende. Jeg så tegnene selv i Holmenkollen i 1995. Det er dyrt med gode ski og godt utstyr, og det er (tid)krevende å lære seg kunsten å smøre ski. Skisporten er på den måten i utgangspunktet godt rigget for å bli eksklusiv. Den voldsomme velstandsveksten de siste tiårene, kombinert med endrede foreldreskapsidealer hvor det har blitt stadig viktigere å investere tungt (både materielt og emosjonelt) i barns oppvekst, bidrar ytterligere til at langrennssporten har blitt (den øvre) middelklassens sport.

Jeg har et lite håp om at langrennssporten er mer sosialt inkluderende her på Sørlandet, og i mindre byer og i distriktene rundt om i landet. Men jeg frykter at folkesportens gryende ufolkelighet er nok et tegn på hva som rører seg i det nye Norge. Et enda tydeligere tegn så vi nå i valgkampen. På tross av at Norge tar en uhederlig bronsemedalje i formuesulikhet i en studie av 15 vestlige land – kun slått av USA og Sverige som har enda større forskjeller i formue enn hos oss – ble altså kampen mot formueskatten valgkampens viktigste sak.