Jeg er 22 år, aleneforsørger og fulltidsstudent. Hvorfor vil Ap straffe sånne som meg?

For oss som står alene med barn, handler dette ikke om et budsjett, men om hvorvidt vi klarer oss eller må gi opp, skriver Andrea Oscarsen. Foto: Privat

Regjeringen sier de vil bekjempe barnefattigdom, men å fjerne disse ordningene gjør det motsatte.

Jeg er 22 år, aleneforsørger for en toåring og fulltidsstudent på profesjonsstudiet i psykologi ved UiT i Tromsø. Jeg kommer fra Tønsberg, men bor alene her i nord – uten familie i nærheten. Hverdagen består av barnehage, forelesninger, oppgaveskriving og alt som følger med når man oppdrar et lite barn alene. Det finnes knapt tid til å puste.

Nå foreslår Arbeiderpartiet å fase ut overgangsstønaden sammen med tilleggsstønader og stønad til barnetilsyn. For oss som står alene med barn, handler dette ikke om et budsjett, men om hvorvidt vi klarer oss eller må gi opp.

Dette er ikke luksus

Jeg mottar overgangsstønad, innvilget for tre år, altså til 2027. Men jeg er ikke ferdig med studiet før i 2029. Jeg er derfor avhengig av å få forlenget stønaden med de to årene man i dag kan få som student. Uten den mister jeg grunnlaget for å fullføre utdanningen, forsørge sønnen min og bli psykolog som kan bidra til velferdsstaten.

Tilleggsstønadene dekker utgifter til barnehage, bolig og studier. Dette er ikke luksus, men det som gjør det mulig å kombinere studier og foreldrerollen.

Regjeringen sier de vil bekjempe barnefattigdom, men å fjerne disse ordningene gjør det motsatte. Økonomisk stress rammer hele familien – det reduserer foreldres overskudd og barns utviklingsmuligheter. Når økonomien bedres, øker også evnen til å gi barna trygghet og stabilitet.

Å kutte støtten til aleneforsørgere som tar utdanning, er ikke bare sosialt urettferdig, men dårlig samfunnsøkonomi. I stedet for å hjelpe oss inn i arbeidslivet, gjør dere det nesten umulig å komme dit.

Systemet straffer

Det er dyrere å være én enn å være to. Husleien er den samme, matprisene stiger, og jeg må dekke alt alene. Jeg ønsker å bidra – men hvordan skal jeg klare det når systemet straffer meg for å ta utdanning med aleneansvar for et lite barn?

Dere sier dere vil skape et tryggere og mer rettferdig samfunn. Men hva slags trygghet gir dere oss som står alene, når dere fjerner det som holder hodet vårt over vannet?