Jan Kjærstad om samfunnets store og små valg i ambisiøs, men litt langsom roman.

BOK: Jan Kjærstad utforsker samfunnets store og små valg i en ambisiøs, men til tider litt langsom roman.

Jan Kjærstad er aktuell med romanen «Valgdager». Foto: Jon Ingemundsen

Jan Kjærstad: Valgdager. Roman. 522 sider. Aschehoug.

«Valgdager» er siste tillegg til Jan Kjærstads rike litterære kanon. Som i tidligere verk, er individets relasjon til samfunnet et sentralt tema. Vi møter Einar Olsen, en aldrende privatinvestor som skriver sine memoarer, med fokus på barndommen i Groruddalen på 1960-tallet. Gjennom en serie erindringer satt til viktige valgdager fra 60-tallet og fram til i dag, utforsker romanen hvordan personlige og politiske valg preger et liv, og hvordan personlige minner veves sammen med samfunnets utvikling.

Kjærstad har alltid hatt en tendens til å knytte enkeltmenneskers opplevelser opp mot større historiske begivenheter, og dette videreføres så absolutt her. Samtidig er «Valgdager» mindre energisk enn hans mest ikoniske verk, som «Forføreren» og «Oppdageren». Her oppleves strukturen tidvis episodisk og fragmentert, noe som gjør at spenningskurven tidvis svikter.

En av de mest slående episodene er Einars møte med Helena, som skjer på valgdagen i 1965. Denne scenen markerer hans første erfaring med både kjærlighet og identitet. Helena blir et symbol på alt Einar lengter etter – frihet, sofistikasjon og mening – og denne episoden fanger den større tematikken om valg og skjebne på sterkt vis. Kjærstad bruker episoden til å belyse hvordan små hendelser kan få livsvarige konsekvenser.

Når det gjelder romanens plass i norsk litteratur, er «Valgdager» solid, men ikke banebrytende. Kjærstad tar opp spørsmål om Norges politiske utvikling, spesielt gjennom referanser til Gerhardsen-æraen og sosialdemokratiets tilbakegang de siste tiårene. Einar Olsens vei fra usikkert barn til blasert aksjespekulant speiler et samfunn i endring, men kritikken føles tidvis for slapp og uengasjert.

Alt i alt er «Valgdager» en roman som byr på rikt, kjærstadsk språk, interessante refleksjoner og en popkulturell bakgrunn som engasjerer, men dens episodiske natur og til tider langsomme tempo kan gjøre den krevende å lese. For Kjærstad-entusiaster vil den likevel være verdt innsatsen, selv om den mangler den rå energien som preger Kjærstads beste verker.