It’s showtime!

2 weeks ago 14

La meg skrive noe pent om Donald Trump for en gangs skyld:

Han er litt gøyal.

Trump er en slags komiker. Han har en timing som på sitt beste minner om de beste stand up-erne, og han er like slem som dem også, selv om de er slemme i en tydelig komediesetting, mens han bare er slem.

Som da han ga den demokratiske senatoren Elizabeth Warren kallenavnet «Pocahontas» etter at hun hadde dratt på litt ekstra om sine røtter i den amerikanske urbefolkningen. Jeg lo.

I skam, selvsagt, for det var totalt usaklig og forvorpent, som så ofte før og etter fra Trumps side.

Slikt hører selvsagt ikke hjemme i et politisk ordskifte i et sivilisert demokrati, og Trump har utvilsomt og nærmest egenhendig både brutalisert og infantilisert den politiske retorikken.

Men det er ikke så rart at folk kommer for å høre på ham.

Ja, han raller i vei («the weave», som han selv kaller «metoden», som av og til kan være helt ulidelig kjedelig), og sier helt ville ting, men på et Trump-rally kan liksom alt skje. Det er klart man blir nysgjerrig.

Da han som president annonserte at amerikanske soldater hadde drept IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi, var det som å høre en balstyrig speaker på et wrestling-show. Trump dro på med totalt upassende ordbruk helt uhørt for en president, senere hysterisk presist parodiert av komikeren Shane Gillis.

Han er en begavet showman. Kanskje er det en litt undervurdert forklaring på hans, uansett hva man måtte mene om fyren, imponerende politiske comeback denne uken.

Ja, han snakker om saker som opptar svært mange velgere, økonomi og innvandring især, og han klarer å mane frem et klassisk og dypt forenklet fiendebilde – «den livsfjerne eliten» – som resonnerer i brede lag, både blant fattig og styrtrik.

Men showmanship-siden av ham er utvilsomt en viktig komponent i Trump-maskineriet.

Kanskje sier det noe om vår tid – pepret som vi blir av tant og fjas i sosiale medier. Men det er samtidig noe tidløst over denne figuren.

Entertainere har vi alltid hatt. Historiefortellere og skrønemakere. Trumps bidrag i så måte er den ganske unike evnen han har til å forene den plumpeste form for underholdning med særs effektivt politisk demagogi.

Jeg klarer ikke å se for meg noen andre enn Trump fremføre et så bekmørkt og hemningsløst budskap som det som preget årets valgkamp – til full jubel fra massene.

En slags kult, jo da – og Trump bruker de samme triksene som karismatiske forkynnere og vekkelsespredikanter har brukt i århundrer, og de fremmøtte føler seg sett og invitert inn i noe større enn dem selv.

Kommunikasjonen er helt ellevilt kynisk, men svært effektiv.

Han treffer tilhengerne sine midt i følelsessenteret. Ikke fordi han er briljant på noe vis. Snarere fordi han fremstår hundre prosent overbevist om egen storhet, samtidig som alle ser svakhetene hans; forfengeligheten og småligheten.

Han er en komisk karakter som folk kan kjenne seg igjen i, samtidig som han er larger than life. Gammel og surrete, men også fascinerende energisk.

Jeg har vært lut lei av ham i lang tid, og trodde lenge at flertallet av amerikanerne var det også. Utmattet av retorikken, løgnene og de pinlige rettssakene.

For ikke å glemme 6. januar 2021 – den største politiske skandalen i USA kanskje noensinne.

Nå må vi alle bale med ham i fire år til – alltid plassert i begivenhetenes sentrum. Det blir en lang økt.

Men så tenker jeg – er det dette som skal til? Er tiden i ferd med å renne ut for anstendighet og saklighet; dyder vi alle har pleid å etterspørre hos våre fremste tillitsvalgte, men som vi for å være ærlig kanskje også blir litt søvnige av?

Kjedelige politikere pleide å være gullstandarden. Dyktige, oppleste, rolige, argumenterende, moderate og skikkelige folk. Politikk er dypt alvor. Det er krevende. En statsmann og -kvinne må styre unna fjas, ikke bry seg om all støyen rundt politikken. Arbeidet, oppdraget, går foran alt.

De finnes fortsatt. Mange av dem sosialdemokrater av Trygve Bratteli-skolen. En type som Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, for eksempel; lavmælt, avmålt og tilkneppet, en slags omvendt Trump.

En annen er Storbritannias ferske statsminister Keir Starmer. En dypt seriøs steg-for-steg-politiker, som stadig understreker, med humørløs mine, at dyrtiden fortsatt gjelder, og at det vil ta tid å komme ovenpå igjen.

Vår egen Jonas Gahr Støre er støpt i samme skjeen. Han fremstår mer som en rådmann enn en ordfører – forsiktig, ansvarlig og nærmest fri for luftige visjoner (den tyske sosialdemokrat-legenden Helmut Schmidt sa en gang, halvt spøkefullt, at den som ser visjoner bør oppsøke lege).

Felles for dem alle: De er dypt upopulære. Scholz er historisk dårlig likt og står nå midt i en politisk krise. Starmer har på svært kort tid falt nedi den samme upopularitetens marianergrop. Støre? Hvis det er meningsmålingene vi orienterer oss etter, så er han en politikkens kong Midas i revers.

Dette kan i all hovedsak skyldes politikken de fører, selvsagt. Men det kan også være fordi de ikke vekker entusiasme. Den politiske energien er fraværende.

For det er påfallende hvor raskt de falt på tillitsmålingene etter ganske pene valgseiere. Samtidig er dette en global trend, som ser ut til å ha blitt forsterket de siste årene.

Er vi velgere blitt mer utålmodige? For opptatt av raske resultater? Har vi så utviklet en så dårlig konsentrasjonsevne at vi vil ha noe nytt, så å si ustanselig? En ny oneliner, enda en effektiv sound bite?

Det er krevende å trekke presise lærdommer ut av Trumps triumf såpass kort tid etter at resultatet ble klart. Men som en av mine sønner, vokst opp med Snapchat og TikTok som langt viktigere informasjonskanaler enn TV og nettaviser, sier:

De unge vil ha et tydelig budskap. Gjerne med humor. Men viktigst er at det er enkelt å forstå.

Kanskje er vi der snart alle sammen – at vi foretrekker friske slagord og halvsanne besvergelser fremfor solide argumentasjonsrekker; humor og grenseløshet fremfor voksen anstendighet og alvor.

Men også politisk frijazz fremfor velsmurte talepunkter, nøye utmeislet av partienes spinndoktorer og kommunikasjonseksperter.

USA er noe helt annet enn både Norge og resten av Europa, og mannen som blir USA 47. president er virkelig noe helt for seg selv. Likevel:

Kanskje Donald Trump rett og slett er fremtidens politikertype?

(Skrev han, og ble redd av sin egen formulering.)

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article