Ingen har sagt at litteratur er et frikort til å gi fullstendig blaffen

Det er vel ingen forfatter som noen gang har gitt uttrykk for at litteraturen gir dem et slags frikort til «fullstendig å gi blaffen», skriver Nikolaj Frobenius. Foto: Paal Audestad

Har Aftenpostens kritiker Ingunn Økland en for snever oppfatning av hva en roman bør være, og hva den kan gjøre?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Motstandskvinnen Edel Sødahl er den store moralske helten i romanen «Rasende lys». Derfor virker det rart at Aftenpostens kritiker Ingunn Økland mener at jeg ikke behandler henne respektfullt.

Går tilbake til Dante og Shakespeare

Fiksjonens bearbeiding av historiske hendelser går tilbake til Dante og Shakespeare, men det er vel ingen forfatter som noen gang har gitt uttrykk for at litteraturen gir dem et slags frikort til «fullstendig å gi blaffen» i hvordan personer fremstilles.

Økland tror hun har oppdaget sannheten om hva som skjedde med Edel Sødahl, og mistenker forfatteren for bevisst å utelate Rinnans tortur av henne for å tegne et positivt bilde av nazi-angiveren og torturisten. Påstandene stemmer ikke med fremstillingen i romanen eller med de historiske ekspertenes kunnskap om hva vi vet om det som skjedde mellom Sødahl og Rinnan.

La meg kort redegjøre for hvordan forlag og forfatter har arbeidet med romanen «Rasende lys» med tanke på hvordan det biografiske materialet behandles.

Ble ikke «renvasket»

Å skrive en historisk roman handler ikke om å beskrive alle historiske detaljer, men om å skape en utvidet forståelse av menneskene, relasjonene og de politiske omstendighetene. Derfor gjør forfatteren begrunnede valg, konsentrerer og krystalliserer, og prøver å skape et bilde som ikke tar med alle detaljer, men som samlet sett er sant og gir en annen innsikt i historien.

Når det gjelder hva som skjedde med Sødahl i den såkalte Bandekjelleren høsten 1943, har Ola Flyum og Stein Slettebak Wangen beskrevet dette i dokumentarboken «Rinnans testamente» (2007). På side 321 gis det en detaljert redegjørelse for de skadene Sødahl ble påført i løpet av de to torturdøgnene. Økland bruker også boken til Flyum og Slettebak Wangen som en referanse.

Det hun glemmer å nevne, er at Rinnan-ekspert Flyum selv var en av hovedkonsulentene på «Rasende lys».

Vår samlede gjennomgang av det historiske bakgrunnsmaterialet var klart: Edel Sødahl ga forståelig nok svært få opplysninger om hva som faktisk skjedde de to døgnene, og helheten er uklar. Fremstillingen i romanen er likevel – samlet sett – klar: Rinnan blir ikke «renvasket» for behandlingen av Sødahl, og hans virke som torturist blir da også brettet ut på 36 sider, i tillegg til 13 siterte rettsdokumenter.

Hvordan jeg skulle fortelle om de to døgnene i Bandeklosteret, var en vanskelig etisk avveining. Dette er også et spørsmål om Sødahls verdighet.

Kunstens største styrke

Fra Øklands gjennomgang kan det virke som jeg bevisst har forsøkt å «frikjenne» Rinnan, men jeg vil hevde at Rinnan i romanen begår handlinger mot henne som er verre enn det Sødahl oppga i avhør med politiet.

Kanskje skulle jeg også latt ham slå Sødahl med en kjepp, slik det refereres i Romsdals Budstikke (1947)? Men her er vi tilbake til et mer prinsipielt spørsmål: Når vi ikke vet fullt ut hva som skjedde i en historisk hendelse, dikter romanforfatteren og forsøker å få det samlede inntrykket av hendelser til å oppleves troverdig og emosjonelt sant.

Sødahl er likevel – utvilsomt – romanens største moralske helt. Hun står imot torturen, gjennomskuer Rinnans forsøk på infiltrasjon på Falstad fangeleir og bevarer sin verdighet og mot i en situasjon hvor nesten alle andre motstandsfolk bukket under.

Det virker derfor merkelig at Økland mener jeg ikke vier torturofferet den nødvendige oppmerksomhet.

Økland virker usikker med hensyn til hvordan hun skal beskrive romanen «Rasende lys». I anmeldelsen kaller hun den «kontrafaktisk roman», senere i en kommentar benevner hun den som «dokumentarroman». Ingen av delene er riktig. Romanen er en roman.

Og kanskje er det nettopp her uenigheten er på sitt dypeste: Mens Økland har en aversjon mot romanens kunstspråk og «uforpliktende frihet», mener jeg at kunsten faktisk er fri, og at den friheten er kunstens største og viktigste styrke.