Ikke saus sammen ønsketenkning om biologi og et aktverdig mål om inkludering

Algeries Imane Khelif (t.h.) vant over italienske Angela Carini under OL i Paris. Foto: Ariana Cubillos, AP/NTB

Diskusjonen rundt kjønn og boksing under årets Paris-OL har endt opp som en ugjennomtrengelig saus av kulturkrig, geopolitikk og biologi.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I sommer var det fokus på Imane Khelif i 66-kilosklassen og Lin Yu-ting i 57-kilosklassen i boksing. Begge vant OL-gull i Paris. Det er neppe tvil om at disse to har et avvikende kromosomoppsett, mest sannsynlig et XY-oppsett. De har vært utestengt av Det internasjonale bokseforbundet (IBA) i verdensmesterskap etter kromosomanalyse utført av akkrediterte laboratorier i Tyrkia og India.

Laboratoriene har sine renommeer å ivareta, og de ville åpenbart sagt fra om analysene skulle være fabrikkerte. Avgjørelsene kunne dessuten ankes til Idrettens internasjonale voldgiftsdomstol (CAS). Lin anket ikke, og Khelif trakk sin anke. Selv om de medisinske detaljene er taushetsbelagte, gir det derfor lite mening å trekke kromosomanalysene i tvil.

Likevel har for eksempel sportsjournalist Esten O. Sæther i Dagbladet skrevet at vi «lar [oss] lure av Vladimir Putins og Donald Trumps kyniske propagandakrig mot en mangfoldig idrett». Særlig viktig for Sæther er å gi en nesestyver til det internasjonale bokseforbundet IBA, som han mener er Putins forlengede arm.

Det hører med at det norske bokseforbundet støtter en utestengelse av XY-kvinner. Styres også dette forbundet av Putin og Trump?

Sæther uttrykker på X/Twitter at han er tilhenger av rettferdig idrett, men kulturkampen og Ukraina-krigen er viktigere.

Opphetet fordi det handler om kjønn

Jeg forsker på effekten det mannlige kjønnshormonet testosteron har på muskler. Det å gjennomgå en mannlig pubertet med forhøyede testosteronnivåer gir en muskeloppbyggende effekt, og en effekt på idrettsprestasjoner, som er irreversibel. Det vil si at man har fordeler av å ha gjennomgått en periode med høye testosteronnivåer selv om man har lave nivåer før og under konkurranse.

Diskusjonen blir ekstra opphetet fordi det handler om kjønn.

Etter det vi vet, er hverken Khelif eller Lin transpersoner. Men slagordet om at «transkvinner er kvinner», eller at kjønn er bare er en sosial kategori, også innen idrett, har visst slått gjennom hos Sæther og Den internasjonale olympiske komité (IOC). Det virker som de tror språket påvirker biologien.

Den mest radikale løsningen

Normalt overlater IOC de biologiske vurderingene til det enkelte særforbund, men de ligger i krangel med IBA og har derfor selv tatt direkte kontroll med boksingen.

IOC har for kvinneboksing lagt seg på den mest radikale løsningen. De sjekket bare kjønnet i passet. Det må tolkes slik at IOC mener juridisk kjønn eller valgt/opplevet kjønnsidentitet var det avgjørende for hvilken klasse man kunne delta i.

For transkvinner anbefaler IOC ellers en regel om at transkvinner som har gjennomført transisjon før 12-årsalder, kan konkurrere i kvinneklassen. Dette er en lite forskningsbasert grense. Mange 12-årige gutter har allerede høye nivåer av testosteron.

Det er også ulike hormonnivåer under utviklingen av jentefostre og guttefostre, og det er påvist klare forskjeller i fysisk prestasjon mellom langt yngre gutter og jenter.

Genetikk trolig minst like viktig som trening

Fordi både medfødt kromosomavvik og transisjon er svært sjeldne tilstander, skulle man tro at det kanskje ikke var så viktig. Men forbausende mange utøvere sto frem da det ble økt åpenhet rundt transkvinner under OL i Tokyo i 2020.

I en rapport, som for øvrig går svært langt i å bortforklare biologisk kjønn som årsak til ulikhet i sportsprestasjoner, skriver man også at transkvinner er overrepresentert i eliteidrett. Derfor kan det se ut som transkvinner har en utslagsgivende fordel i kvinneklassen.

For idrettsprestasjoner på topplan er trolig genetikk minst like viktig som trening. Dette gjelder ikke bare kjønn.

Den finske langrennsløperen Eero Antero Mäntyranta ble tildelt 12 VM-/OL-medaljer på 60-tallet. Det ble senere påvist at han hadde en genetisk mutasjon i det proteinet det naturlig forekommende epo-hormonet binder seg til. Mutasjonen ledet til høye verdier av hemoglobin, altså en slags bloddopingeffekt. Mäntyrantas niese var finsk mester, og hans nevø Pertti Teurajärvi har to OL-gull i langrenn.

En profesjonell kvinnelig atlet møtte en mann som trolig også var utøver, begge hadde en inaktiv genkopi (allel) for muskelveksthemmeren myostatin. De fikk en sønn hvor begge genkopiene var inaktive. Ved seksårsalder var barnets muskler 2,5 ganger så store som normalt. Om gutten blir å finne på OL-pallen fremover, får vi vel neppe vite. Det er for øvrig lignende mutasjoner som gir store muskler hos kjøttokserasen belgisk blå.

Musklene «husker» testosteron

Man kan spørre seg om toppidrett vil utvikle seg til en kommersiell kappestrid mellom mutanter? Svaret er ikke helt enkelt, fordi det er en glidende overgang mellom genetiske fordeler, kall det gjerne talent, som reflekterer kanskje flere hundre mer subtile genvarianter.

Man kan likevel ikke bygge mennesker som «typebåter», slik det er i seiling. Vi kan altså ikke eliminere den genetiske komponenten i idrett. På den annen side: Åpner man helt opp for XY-kvinner, vil kvinneklassen miste sin mening. Og bør vi åpne for at langrenn skal bli en kappestrid mellom utøvere med blodsykdommer?

For tilfellet med polycytemi, slik som i langrennsdynastiet Mäntyranta, har man løst problemet ved ikke å tillate start for utøvere som har et hemoglobinnivå over en viss grense. Regelen kom som et antidopingtiltak, ikke for å utelukke mutasjoner.

Men for testosteron er det vanskeligere, fordi musklene «husker» hormonet, kanskje resten av livet. Hva man måler i tiden før og under konkurransen, har mindre betydning.

Det er et valg

Det er et politisk spørsmål om det skal settes genetiske grenser, om for eksempel XY-individer med kvinnelig identitet skal kunne delta i kvinneklassen.

Man kan velge inkludering foran rettferdig idrett, og dette er et politisk og verdimessig valg.

Men det er et valg. Man kan ikke få både i pose og sekk. Beslutningstagerne må ikke sause sammen ønsketenkning om biologi og et aktverdig mål om inkludering. Det er ikke slik at transkvinner eller XY-kvinner har mindre biologiske fordeler i kvinneidrett fordi de ellers har et vanskelig liv.

Ett eksempel på samrøret er veldig tydelig i en canadisk rapport som kaller seg vitenskapelig.

Dessverre er en slik sammenblanding av virkelighet og politikk blitt stadig vanligere på områder der vitenskap møter sterke politiske interesser.

Vi begynner å få stadig mer politikkbasert forskning snarere enn mer forskningsbasert politikk.