2 hours ago
1
Meninger
Debattinnlegg
Å si at noe skurrer i serien «alle» elsker føles litt ulovlig. Men nødvendig.
Ine Vedeld
Foto: Monster / NRKHvorfor er frekke og direkte spørsmål morsomme og søte når de kommer fra A-laget?
Det spørsmålet stilte jeg i en video på TikTok-kontoen min. Og Aftenposten lagde en sak.
Mange i kommentarfeltet reagerte på at programmet får noe som helst annet enn ren hyllest.
For ja: A-laget er et fantastisk program.
Det skaper rom for mennesker vi altfor sjelden får se, og det gjør oss alle litt klokere.
Men selv de viktigste prosjektene fortjener å bli sett fra flere vinkler.
Innleggsforfatter Ine Vedled. Foto: Morten RakkeNorske kjendiser leverer ofte usedvanlig åpne og naturlige intervjuer i «A-laget».
Programmet lokker frem sider av kjente mennesker som få andre klarer. Det er forfriskende.
Men hvorfor trenger vi en arena med funksjonshemmede reportere for at kjendisene skal åpne seg?
Hvorfor er det «søtt» når de spør Sophie Elise hva hun har i nattbordsskuffen?
Kanskje handler det om trygghet: Reporterene i «A-laget» har ingen skjult agenda.
Spørsmålene deres er genuine, varme og ærlige.
Det føles mindre sårbart å dele personlige ting når man møter mennesker som oppleves som forståelsesfulle, og mindre autoritære.
Men den tryggheten peker også på en maktubalanse.
Når ærlighet blir «søtt», avslører det hvem vi oppfatter som trygge – og hvem vi oppfatter som mektige.
aNei, det er et perfekt programbJa, det er det jocJeg ser ikke på
Det kan handle om det vi kaller infantilisering. En mild form for nedlatenhet, ofte ubevisst.
Vi ser det som ufarlig, fordi intensjonen er god.
Men også velvilje kan bære på strukturer.
Det som oppleves som varmt og ekte, kan i verste fall være en form for sosial avstand – pakket inn som varme.
Så kan man spørre: Hvem kommer egentlig best ut av dette programmet?
Er det «A-laget» eller kjendisene?
Og hvorfor må kjendiser være premisset for at vi skal få se andre enn funksjonsfriske på TV?
Erling Braut Haaland er gjest i «A-laget». Foto: Monster / NRKJeg bruker begrepet sosial hvitvasking for å beskrive det.
Det kan minne om en valgkamp, der politikere reiser rundt og hilser på eldre med et smil etter en tøff uke i mediene.
Man blir sett på rett sted, til rett tid.
Jeg er likevel ikke i tvil om at deltakerne i «A-laget» vet hva de gjør.
De er dyktige, trygge og profesjonelle, og programmet har stor verdi – både for dem og for oss som ser på
Men: Jeg tror vi tåler annerledeshet best når den pakkes inn i noe trygt, ufarlig og kjent.
Pakket inn i kjente fjes, og i et format vi allerede elsker.
A-laget viser oss hvor mye vi har å lære av å slippe til flere stemmer.
Men det minner oss også om at ekte inkludering ikke kun skjer når vi klapper for annerledeshet i trygge rammer. Den skjer når vi tåler den også utenfor.
English (US) ·