Ikke klare for demensbølgen - mener pårørende må gjøre mer

– Jeg synes det er skremmende. Jeg ser for meg at mange blir sittende alene i sin egen dritt. Det er trist, sier Sylvia Kivle.

Hun er gift med Ragnar som du kanskje husker fra NRK-serien om Demenskoret.

Sommeren 2021 merket hun at noe var galt med mannen sin.

Den tidligere politimannen stammet mye. Han fant ikke ordene. Var vanskelig å forstå.

– Jeg mistet mye stemme. Var langt borte, forteller Ragnar.

På slutten av året fikk han diagnosen. Alzheimer.

Glad i å trene

Gradvis har Ragnar fått stemmen tilbake. Han er glad i å snakke og er åpen om sykdommen sin.

Helt siden Ragnar var liten og vokste opp som misjonærbarn i Japan, har han likt å trene.

Fem dager i uker er han flere timer på et treningssenter på Holmlia i Oslo.

– Trening er viktig. Selv om man blir gammel, så går det an å trene. Å være en happy man.

Men i hverdagen trenger Ragnar hjelp med det meste. Sykdommen utvikler seg gradvis fra uke til uke.

– Det som var greit i går, det er kanskje ikke greit i dag, sier Sylvia.

Han forstår ikke alltid hva kona sier og mener, forstår ikke sms-er på telefon og han sliter med hukommelsen.

Da kan Ragnar si; Jeg er dum.

– Nei, det er ikke du som er dum. Det er jo sykdommen som gjør det, sier Sylvia.

Kommuner ikke rustet

Ragnar er en av godt over 100.000 demenssyke her i landet.

Det er ventet at antallet blir mer enn doblet fram mot 2050.

På vegne av Nasjonalforeningen for folkehelsen har Sentio Research undersøkt om landets kommuner er forberedt.

317 kommuner har svart.

Halvparten av kommunene mener altså selv at de ikke er rustet for å møte denne utviklingen.

– Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen er veldig bekymret for disse tallene som kommer frem her, sier fagsjef Tone Paulsson Torgersen.

– Hvis ikke vi setter i gang og bygger ut kapasitet i møtet med denne gruppen nå, så har vi et kjempeproblem.

Pårørende må gjøre mer

I undersøkelsen svarer også ni av ti kommuner at de er avhengige av mer innsats enn i dag fra pårørende for å kunne yte gode tjenester til innbyggerne med demens.

– Det kan jeg bare si med en gang. Det kommer ikke til å bli noe av.

Hun forteller om pårørende som allerede i dag er utslitt. Blant annet fordi de kaver med å finne ut av ting.

Hun mener dette kan løses hvis kommunen koordinerer tjenesten i samarbeid med de pårørende.

– Da kan de pårørende kanskje få frigjort tid til å være den kjære, nære som de selv vil, og som er best for mennesker med demens.

Konsekvensen blir flere sykemeldinger

En gang i uken jobber Sylvia frivillig i kirken der de bor, mens Ragnar er på trening.

Hun steker vafler og gjør i stand til treff for eldre.

Siden hun har en mann som krever ganske mye hjemme, synes hun det er fint å ha litt tid helt for seg selv.

– Det er gull, sier Sylvia og ler.

Sylvia forteller at demenssykdommen styrer livet deres.

– Jeg lever jo med det 24/7.

Hvis kommuner i fremtiden skal belage seg på mer innsats fra pårørende, tenker hun først og fremst på demente som bor alene.

– Det er ikke alle som har en pårørende som kan ta vare på dem.

Hvis det forventes at for eksempel døtre, sønner eller svigerbarn skal stille opp, tror hun konsekvensen blir mange sykemeldinger.

– Hvordan skal du kunne være i 100 prosent jobb, kanskje ha barn, og så ta deg av en som er dement i familien, spør Sylvia.

– Forventer at det preger valgkampen

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener politikerne i hver enkelt kommune har ansvaret for situasjonen.

Men fagsjefen mener også rikspolitikerne må på banen.

– Vi forventer at dette preger valgkampen til neste år, sier fagsjef Tone Paulsson Torgersen.

Ifølge kommunenes interesseorganisasjon, KS, har et stort flertall av alle landets kommuner en plan for et aldersvennlig samfunn.

– Jeg tror tallene her viser både erkjennelse av utfordringsbildet, men også hvilke faktorer som blir helt nødvendige for å møte utfordringene i årene framover, sier Helge Eide, fungerende administrerende direktør i KS, kommunenes interesseorganisasjon.

Han innrømmer at det selvsagt alltid er et spørsmål om penger.

Men han understreker:

– Det aller viktigste er å erkjenne at antallet helsearbeidere, som er ansatt for å hjelpe, ikke kan vokse inn i himmelen, fordi de folkene finnes ikke.

Helsedepartementet vil ikke kommentere resultatene i undersøkelsen fordi de ikke har sett den.

– På generelt grunnlag vet vi at kommunene jobber aktivt med å tilby gode helse- og omsorgstjenester til sine innbyggere, herunder til personer med demens og deres pårørende, sier statssekretær Ellen Rønning-Arnesen.

Vil fortsatt bo sammen

Etter 50 års ekteskap håper Sylvia at hun og Ragnar fortsatt kan bo sammen i mange år uten å trenge hjelp.

Men hvis Ragnar blir så syk at hun ikke kan stå i det alene, håper hun at det er nok omsorgsplasser slik de slipper å vente i kø.

– Da håper jeg det er noe hjelp der ute, sånn at jeg ikke går til grunne.

Hva er det høyeste ønsket ditt for fremtiden, Ragnar?

– At Sylvia og jeg kan bo sammen. At vi er fortsatt glad i hverandre. Det er det viktigste.

Hun legger hånden på armen hans. Han snur ansiktet mot henne.

– Det er det Sylvia.