Ikke hør på dem som frykter nye formater

83 prosent av barn og unge bruker YouTube jevnlig, mens 58 prosent bruker TikTok – som faktisk ligger bak både Snapchat og Google. Analysen til Blågestad har poenger, men konklusjonen, og særlig fornærmelsene underveis, treffer dårlig. Plattformene spiller ulike roller i hvordan unge oppdager politikk:

TikTok fanger oppmerksomheten med raske klipp, slagord og humor, mens YouTube kan holde på oppmerksomheten i timesvis gjennom samtaler, dokumentarer og debatter. Skal vi forstå ungdommens politiske oppvåkning i 2025, må vi forstå arkitekturen bak begge.

Høyresiden behersker sosiale medier best. Ikke bare med korte klipp, men også gjennom podkaster, lange samtaler og livesendinger. Disse formatene redigeres sjelden og oppleves mer ærlige. Tilliten bygges fordi politikere og «kontroversielle» gjester møter publikum uten manus og lar ideene testes åpent. Wolfgang Wee og Joe Rogan samler millioner til lange resonnementer – i kontrast til tre minutters innslag i Dagsnytt 18, som ofte fremstår kontrollert og polert. På podkast eller livestream er gjesten «fanget» i rommet med lytteren, og det skaper nærhet.

Se på Kamala Harris, som ville kontrollere hvert ord i møte med Joe Rogan, og dermed stengte for sin egen deltakelse. Trump derimot – uansett hva man mener om ham – stilte opp og lot samtalen flyte. Poenget er enkelt: Trump møtte opp, Harris gjorde det ikke. Å møte opp skaper tillit, enten man liker personen eller ikke. Venstresiden har i stor grad unngått slike formater, av frykt for å miste kontrollen eller fordi de undervurderer publikum. Resultatet er at de mister unge velgere som faktisk lytter.

Noe av forskjellen i skolevalget kan forklares med algoritmene. Jenter får oftere innhold om relasjoner, kropp og interiør, mens gutter mates med politikk, finans og «maskulinitet» – som Blågestad ser som det verste de kan eksponeres for. Dermed formes ulike verdensbilder. Når de møtes i klasserommet, er de ikke engang enige om hva som er samfunnets største problemer. Dette handler ikke om hva mor eller søster sier hjemme, men om konkurransen de møter i teknologien.

Men, det er ikke første gang mediene skaper generasjonskløft. På 60-tallet var det rock, på 80-tallet MTV, på 2000-tallet blogger. Hver gang reagerte eldre med skepsis, og hver gang ble ungdommens plattformer mainstream før noe nytt tok over. Spørsmålet er ikke om TikTok og YouTube vil prege politikken, men hvordan vi møter fenomenene.

Mens tenåringer med kviser lett kan latterliggjøres, glemmer man at mange middelaldrende kvinner i redaksjoner sannsynligvis hadde sittet og kjederøyket på kontoret i dag om det ikke var for en konservativ «party pooper» fra KrF. Poenget er ikke å rakke ned på kvinner eller røyk, men å vise at hver generasjon har sine blinde flekker – og at konservative holdninger, slik helsekultur oppfattes av mange i dag, plutselig kan bli trendy.

Podkasten ligger nær noe dypt menneskelig: samtalen rundt bålet. I tusenvis av år har mennesker samlet seg for å lytte og fortelle. I slike formater handler det ikke om å vinne en debatt på tid, men om å dele historier og utforske ideer. Derfor vender mange unge seg mot podkaster og YouTube: De føler seg nærmere dem som våger å møte opp.

Hver generasjon har sine «trendy sannheter». Tenåringsgutter med kviser eller avisdamer med sigg – de unge er fortsatt unge, de gamle fortsatt gamle. At eldre reagerer med frykt på nye formater er ikke nytt. Det skjedde med TV, med hiphop, med internett. Nå skjer det igjen med TikTok, YouTube og podkaster.

Spørsmålet er ikke om formatene er farlige, men om vi møter dem med nysgjerrighet i stedet for frykt. Hvis ikke, bygger ungdommen sin egen offentlighet et annet sted. Og synes vi det er så greit?

(Jeg har brukt ChatGPT som støtte til å strukturere teksten, men innhold og vurderinger er mine

egne.)

Kilde: https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/mediebruk/mediebruk/#section-606