I høst kan flertallet i Stavanger ryke. Tomme lommebøker har en voldsom sprengkraft.

KOMMENTAR: I høst kan flertallet i Stavanger ryke. Tomme lommebøker har en voldsom sprengkraft.

Disse to sjakkspillerne, ordfører Tormod W. Losnedal (H) og Dag Mossige (Ap), kan bli enige om remis (uavgjort) i høst, hvis bøndene, biskopene og tårnene faller. Foto: Fredrik Refvem

På en måte er det en fornem nød å være kriseordfører i Stavanger. Han har jo selv utropt seg til det, Tormod W. Losnedal (H), og det tror jeg var lurt. Når en kommune må spare en billion fillioner, kan det være greit å få banket inn kriseforståelsen. Om det har hjulpet er en helt annen ting. Blant noen av hans egne samarbeidskamerater, KrF og Frp, er pulsen lavere.

Krise? Nja, nei, de ser «utfordrende tider», men ikke den samme krisen. «Er det krise?»-diskusjonen minner om debattklassikeren «hvor langt er egentlig et tau?».

Det er en definisjonssak.

Det vi vet, 100 prosent sikkert, er at Stavanger kommune bruker aaaaaaaltfor mye penger, og at dette må ta slutt. Helst i går. Nå jobbes det med et budsjett for 2026. Der skal det kuttes og spares.

Her er en liste over partier som gikk til valg på kutt og sparing:

Det lukter trøbbel.

Sandnes, baby!

En syrlig anlagt politiker i Sandnes spekulerte før sommeren i om Stavanger nå måtte handle på Rema, ikke på Idsøe. Nu vel. Stavanger må vitterlig kutte i ting andre kommuner ikke har, men å kutte, spare og kjipe seg til er vanskelig uansett. En rapport fra analyseselskapet Kaupang viser at Stavanger kan spare 750 millioner og fremdeles være en vanlig kommune. Ja, jo, men man vil jo være en god kommune, en av de beste, ikke Sandnes.

Her starter problemene, og det kan ende i kaos og skilsmisse.

I valgkampen lovet alle partiene, som de skal, en hel del ting. Venstre garanterte fleksibelt barnehageopptak. KrF lovet fritidskort. Pensjonistpartiet lovet bedre eldreomsorg. Frp lovet å fjerne all eiendomsskatt. Høyre lovet sånne ting som Høyre lover, fornuftig, ansvarlig drift – mer igjen for hver brukte krone, og færre brukte kroner.

Da krisen inntraff og Sissel Knutsen Hegdal gikk av som ordfører, og meldte seg ut av Høyre, byttet Senterpartiet side. De kom med løfter om jordkabler og en dyr rehabilitering av kulturhuset Meieriet på Rennesøy.

Nå må ganske mye av dette bort. Stavanger har ikke råd til alt sammen. Hva skjer da med et flertall der alle trenger en seier for sine hjertesaker? Hva skjer når det kniper i lommeboken?

Stresstest

Vi fikk en liten prøvesmak på dette i fjor, en slags stresstest, da Sissel Knutsen Hegdal forlot ordførerstolen og Høyre. Da var det, før det roet seg, armar og bein, utroskap, flørting, sjau og ballade. Det var så vidt båten bar.

Sparebehovet har vokst. Nå snakker vi i praksis om milliardbeløp. Det blir enda vanskeligere å lande et budsjett i år enn i fjor. Derfor kan vi få en ny runde ballade i høst, for hva skjer hvis partiene må droppe hjertesakene sine?

Flertallet i Stavanger henger på Senterpartiets ene mann: Birger Wikre Hetland. Han har ikke signert på noen samarbeidsavtale, kun på det budsjettet som ble laget i fjor. I sjakken kan man ofre en bonde for en bedre stilling på brettet. Ordføreren er helt avhengig av denne ene bonden. Vil den single bonden være med videre hvis han får gjennomslag for absolutt ingenting?

På motsatt fløy, som er langt større og enda dyrere å holde seg inne med, sitter Frp. Fremskrittets menn og kvinner har en enorm tro på at alt kan gjøres raskere, billigere og bedre. Nøyaktig hvordan det skal skje er ikke like lett å bli klok på, men partiet er svorne tilhengere av å gi bånn gass samtidig som det bremses. Slikt hokkus pokkus tror ikke Høyre-folk på, og det er her potensialet for drama er størst.

Atomknappen

I Stavanger er det én sak som går under navnet «atomknappen»: eiendomsskatten. Flertallet har fjernet eiendomsskatten for privatboliger, som lovet. De lovet også å fjerne den for næringslivet. Det siste har ikke skjedd, og det kommer ikke til å skje. Sjansen er faktisk større for at eiendomsskatten for privatboliger gjør et snikende comeback. Dette er atomknappen som ordfører Tormod Wilson Losnedal kan trykke på, men ikke vil trykke på, med mindre han må.

Da er det sayonara og snakkes fra Frp, trolig også Pensjonistpartiet.

Da ryker flertallet.

Da er det alle mot alle.

Da er Stavanger plutselig Sandnes.

Er det krise? Nja, nei, ikke nødvendigvis. Etter sommeren har ordet «kompromiss» gjort comeback i stavangerpolitikken. Både ordfører Losnedal og Ap’s sterke mann, Dag Mossige, har hentet fram denne anakronismen og gamle suksessformelen. Stavanger var lenge preget av at partiene var nokså enige om nokså mye. Slik kom man seg gjennom nedturer, og kunne så sånn noenlunde sammen i oppturene (selv om Høyre strengt tatt styrte som de ville).

I desember, når budsjettet skal bankes gjennom i bystyret, kan det skje med et slikt kompromiss. Vi kan få testet om Losnedal og Mossige mener alvor med de små tilløpene til bromance.

Den som lever får se

En liten spoiler: Jeg har ikke vært i framtiden og sett hva som skjer. Det vi vet, er at det stadig knirker i samarbeidet mellom flertallspartiene Høyre, KrF, Venstre, Pp, Frp og Sp. Borgfreden er skjør. Det er grenser for hvor lenge Høyre – ansvarlighetens riddere – gidder å administrere fruktkurver og twistposer i gevinst til de mindre partiene når det egentlig ikke er penger til det.

Da kan – kan – en ny flørt med Ap være en redningsplanke. Ikke fordi Losnedals sine er så hoine på det, men fordi de kjenner at det er nødvendig. I så fall betyr det et forsiktig comeback for eiendomsskatten, de starter med en liten promille, og i retur får Losnedal Ap's ryggdekning på noen kjipe ting. Usette et sykehjem, kutte litt her og litt der.

En sånn løsning vil være en kjedelig innrømmelse fra ordføreren og Høyre. Samtidig kan de spille trumfkortene «ansvarlighet» og «nødvendighet», og slippe å ha Ap som gneldrebikkje 24 timer i døgnet.

Remis heter det i sjakken. Uavgjort, enten fordi man er tom for trekk, eller ved at begge parter strekker ut en hånd.