Hvordan sikre 850 000 digitalt sårbare i ny strategi?

Norge vil vinne; i skisporet, i miljøkampen, i likestillingsspørsmål og i levestandard. Nå skal vi innen 2030 bli verdens mest digitaliserte land.

Regjeringen la nylig fram landets nye digitaliseringsstrategi. Her er det skyhøye ambisjoner. Å være digital verdensmester skal bety en enklere og tryggere hverdag for folk, et mer konkurransedyktig næringsliv og en mer moderne offentlig sektor. Totalt 100 tiltak skal bidra til at målene nås. Strategien skal iverksette straks, heter det. Og tiden en har på seg er vel seks år. Dette er ambisiøst. Ambisjoner og hårete mål er bra.

Men jeg er likevel bekymret – først og fremst for de 850 000 innbyggerne som i den nye digitale strategien omtales som ikke evner å delta digitalt eller er digitalt sårbare. Blant de svakt og ikke digitale er seniorbefolkningen overrepresentert.

Grunnen til at de ikke er digitale er sammensatt: At de ikke eier en smarttelefon, et nettbrett eller en pc, at de opplever at det er vanskelig å bruke disse produktene, eller aldri har lært å bruke det, raske oppdateringer som gjør at vi ikke henger med, frykt for svindel, frykt for å ikke mestere, manglende nettilgang er noen av årsakene.

Regjeringen lanserte i juni 2023 "Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn" som en oppfølging av strategien "Digtal hele livet".  Målet med handlingsplanen beskrives som å sikre at alle innbyggere skal få likeverdige offentlige tjenester, uavhengig av bakgrunn, språkkunnskaper eller alder. Handlingsplanen, som det også vises ti i den nye strategien, retter seg primært mot de gruppene som opplever digitale barrierer og digitalt utenforskap. Over ett år er gått siden lanseringen av denne handlingsplanen, og det går skuffende langsomt. Mange av tiltakene er omfattende og tidkrevende, og det vil ta tid å se resultat.

Det er imidlertid gjort godt arbeid i flere kommuner i form av kursing i regi av bl.a KS, Pensjonistforbundet, Seniornett og Livsglede, for eldre for å nevne noen. Ved mange av landets bibliotek og servicetorg er det også hjelp å få. Utfordringen er at det varierer fra kommune til kommune hvilken type hjelp en kan få. Hvor digital du har mulighet til å bli, beror på hvor du bor.

I Rådet for et aldersvennlig Norge, som er regjeringens råd, er vi opptatt av at alle skal kunne ha like muligheter til å kunne bli og forbli digitale – så vel unge som eldre. Vi jobber for et aldersvennlig Norge, og at vi skal kunne bo trygt hjemme så lenge som mulig. Og skal vi lykkes med reformen "Bu trygt heime" er digitalisering helt avgjørende. Vi blir flere eldre og færre yngre og digitale tjenester vil kunne overta mange oppgaver. Men det forutsetter at den enkelte bruker er komfortabel med og behersker det digitale.

Digital inkludering må være myndighetens ansvar. Temaet må tilnærmes helhetlig og målrettet. Produktene må være tilpasset og universelle. Brukerne må involveres når nye produkter tjenester skal utvikles. Dagens ordning med litt kursing her og litt kursing der blir for vilkårlig. Alle innbyggere – uavhengig av hvor de bor – må ha samme tilbudet. Tilbudet må bestå av en meny det er mulig å plukke fra, og det må bestå av en kombinasjon av opplæring, oppdatering, lavterskel steder å gå til og hjemmebesøk. Dette er ikke noe som må være gratis, men som de fleste vil ha vilje og mulighet til å betale for.

Så må det følge penger med for å inkludere flere. At vi er digitale skaper verdier for samfunnet, og vil forhindre at vi skaper et A-lag og et B-lag i befolkningen der B-laget bare blir større og større. Digitalt utenforskap er et stort demokratisk problem. Noen vil ikke kunne bli digitale, og for disse må det finnes analoge løsninger. Så i regjerings storsatsning på å bli verdens mest digitaliserte land må forholdstallet mellom investeringer og inkludering justeres.

Vi har gjort et lite overslag over de digitale investeringene i 2024 hvor det offentlige Norge har investert 1 600 millioner kroner til utvikling av digitale løsninger og 16 millioner på opplæring av innbyggerne.  Det betyr at 1 prosent av investeringene i digitalisering går til opplæring og veiledning. Eller at de 850 000 innbyggerne som ikke evner eller er digitalt sårbare, får 19 kroner hver til opplæringstiltak.

Skal verdensmesterskapet vinnes og de 850 000 inkluderes i løpet av seks år, må det settes både kraft og penger bak ordene. Og det må forventes at det kommer penger i budsjettet for 2025. Det hjelper fint lite at stat og kommunene blir digitale og er på toppen av pallen, mens de digitalt svake ikke en gang stiller til start.

Berit Brørby

Leder i Rådet for et aldersvennlig Norge