Hvordan kan Norge reagere på sabotasje til havs?

Finske myndigheter grep nylig inn overfor skipet «Eagle S», som tilsynelatende dro ankeret langs havbunnen og skadet infrastruktur. Foto: Jussi Nukari, Reuters/NTB

Norge må være på vakt og reagere klokt mot alle former for angrep.

Det har vært flere hendelser knyttet til ødeleggelse av rørledninger og fiberkabler på havbunnen. Dette har utløst spørsmål om hva kyststater lovlig kan foreta seg mot skip som skader infrastruktur til havs med vilje.

I januar 2022 ble fiberkabelen fra Svalbard til fastlandet ødelagt under mistenkelige omstendigheter. Høsten 2022 ble Nord Stream-rørledningene i Østersjøen trolig ødelagt med vilje, altså utsatt for et angrep.

Norge har full suverenitet

Lignende hendelser har fortsatt i 2023 og 2024. Infrastruktur i Østersjøen ble skadet, antagelig av skip som dro ankeret langs havbunnen. Regelverket er imidlertid omdiskutert.

Kyststater som Norge har i utgangspunktet full suverenitet i «indre farvann» og i «sjøterritoriet», som strekker seg 12 nautiske mil (ca. 22 kilometer) ut fra grunnlinjen og indre farvann.

Norge har også suverene rettigheter i en «økonomisk sone» som strekker seg 200 nautiske mil (ca. 370 km) fra grunnlinjen og på norsk kontinentalsokkel. Dette farvannet er for flere praktiske formål også norsk og norskkontrollert. Det kan derfor være litt misvisende når den økonomiske sonen omtales som internasjonalt farvann.

Det er mer treffende å si at dette er norsk farvann i vid forstand, fordi Norge som kyststat først og fremst gir og håndhever regler der i samsvar med folkeretten.

Utenfor kyststatenes økonomiske soner ligger det som heter «åpent hav» («high seas»). Det finnes knapt havområder i Nordsjøen og Østersjøen som ikke er kontrollert av en kyststat, fordi kyststatenes farvann grenser mot hverandre. Det er ikke åpent «fritt» hav mellom.

Omdiskutert regelverk

Forsvaret og Kystvakten kontrollerer i stor grad norske farvann i vid forstand, i tett samarbeid med våre allierte og Nato. Kystvaktens skip tilhører Forsvaret. Kystvaktens primæroppgave er, som for resten av Forsvaret, å hevde norsk suverenitet og ivareta landets beredskap og forsvar i fred, krise og krig.

Kystvakten utfører dessuten en rekke tilleggsoppgaver på vegne av Fiskeridirektoratet, Sjøfartsdirektoratet, politiet og sivile etater. I fredstid brukes fredelige midler som tilstedeværelse og avskrekking. I ytterste konsekvens kan nødvendig og forholdsmessig makt brukes.

Norsk og internasjonal rett krever at skip utviser tilbørlig aktsomhet til havs. Sabotasje og angrep på undersjøisk infrastruktur og flytende olje- og gassinstallasjoner er ulovlig. Angrep kan være kriminalitet, i ytterste konsekvens et angrep på landets infrastruktur. Det kan stater lovlig reagere mot.

Regelverket er imidlertid noe uklart og omdiskutert. Det er også sammensatt. Ikke bare havrettskonvensjonen regulerer dette. Andre regelsett er også relevante, som nasjonale og internasjonale maritime regelverk, strafferetten og militærretten.

Mange hensyn å ivareta

Kanskje av disse grunnene valgte kyststatene en forsiktig tilnærming i de første tilfellene og lot skipene gå. I det sistnevnte tilfellet, i desember 2024, var finske myndigheter mer forberedt og handlekraftige. Myndighetene grep inn overfor skipet «Eagle S», som tilsynelatende dro ankeret langs havbunnen og skadet infrastruktur.

Skipet ble bedt om å gå inn i finsk sjøterritorium, hvor det ble bordet. Trolig ville skipet uansett ha blitt stanset i finsk økonomisk sone.

Som en av verdens største sjøfartsnasjoner er Norge opptatt av å sikre skips navigasjonsfrihet. Om kyststaten skal gripe inn, handler ikke bare om hva som er lovlig, men også hva som er nødvendig og klokt. Mange hensyn må ivaretas.

Men usikkerhet og bevismessige utfordringer bør ikke alltid lede til tilbakeholdenhet. Inngrep kan være nødvendig og lovlig nettopp for å bekrefte eller avkrefte mistanker. Pågående angrep må stanses i tide. Man kan ikke vente til saken er ferdig etterforsket og faktum er avklart.

Dersom de siste hendelsene i realiteten er regelrette angrep regissert av en fiendtlig stat, kan det være at fiendestaten nettopp forsøker å utnytte bevismessige utfordringer, rettslige uklarheter eller politisk usikkerhet.

Kan få store konsekvenser

Kjernen i begrepet hybridangrep er at en fiendestat angriper en stat på fordekt måte med bruk av irregulære midler, som sivile skip i stedet for krigsskip. Hensikten er at offerstaten ikke skal oppfatte hendelsen som det den i realiteten er – et fiendtlig angrep.

Hybridangrep er typisk fordekte og fremstår som uhell, kriminalitet eller noe annet, heller enn angrep som fiendestaten må stå til ansvar for.

Mens angrep kan være så mangt, er begrepet «væpnet angrep» snevrere. Det brukes om et fiendtlig angrep av militær art med et visst omfang og alvor på en stat som sådan. Avhengig av omstendighetene kan angrep på infrastruktur, også til havs i økonomisk sone, være så omfattende og alvorlige at offerstaten anser dem som «væpnede angrep», heller enn kriminalitet eller mer enkeltstående angrep.

Et væpnet angrep på landet utløser selvforsvarsretten og allianseforpliktelsen i Nato og kan være starten på væpnet konflikt og krig om ikke partene besinner seg i tide.

Konsekvensen av å kalle noe et væpnet angrep kan være store, og terskelen er derfor med god grunn høy. Nettopp derfor kan fiendestater prøve seg på hybridangrep under terskelen for væpnet angrep. Men både mindre angrep og væpnede angrep er ulovlige og noe stater kan reagere mot, også om angrepene finner sted utenfor territoriet, som angrep på infrastruktur til havs.

Må reagere klokt

Hendelsene i Nordsjøen og Østersjøen er blitt håndtert av politiet som kriminalitet, med støtte fra militæret. At politiet leder an heller enn militæret, er ofte fornuftig fordi en politiaksjon anses som mindre dramatisk og konfliktskapende overfor fremmede stater. Dette har også sammenheng med hvilke rettsregler inngrepet forankres i.

Regler og handlingsalternativer diskuteres i Norge og Nato. For ikke å havne bakpå bør juridiske avklaringer så vidt mulig gjøres i forkant. Men det må være klart at kyststater ikke er forpliktet til å se på og akseptere angrep i sine havområder.

Vi må være på vakt og reagere klokt mot alle former for angrep i alle domener, også angrep som utgir seg for noe annet enn det de egentlig er.