Hvor var redaktøren da skandalen nådde Sydpolen?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

En heftig diskusjon om sakprosasjangerens etiske spørsmål inntreffer «hvert jubelår», ifølge Forleggerforeningens direktør Trine Skei Grande i Dagsrevyen 25. september om boken «Partiet».

Denne høsten er det nøyaktig 50 år siden en av de mest skjellsettende litterære debatter i Norge fant sted. Den ble utløst av Kåre Holts dokumentarroman «Kappløpet» (mot Sydpolen) og gir et illustrerende eksempel på at de etiske problemstillingene ikke primært handler om sjanger. Uaktet hvorvidt det gjelder en roman, en biografi eller en arkivstudie.

Det siste kan stå som en betegnelse på det ferskeste tilskuddet til polarlitteraturen, «Amundsens pass». I Aftenposten 26. september spør bokens forfatter Anders Bache om Roald Amundsen: «Hadde han en pipete stemme, eller var han grovrøstet?» Og tilføyer ganske riktig: «Slikt gjør jo noe med inntrykket av hele historien».

Ingen har så langt funnet polfarerens stemmelydbånd, men allerede i 1906 konstaterte juristen Alexander Nansen: «Han har heldigvis stor hørbar stemme.» I et brev til broren Fridtjof kunne han tilføye at den nye nasjonalhelten talte «greit, høit og mandig, ikke netop flytende». Altså må i det minste pipestemmen kunne ansees som tilbakevist.

Like fullt er det mange som for sitt indre øre har hørt Amundsen ytre seg med pip i strupen. Det er en slik stemme som passer best til det bildet Kåre Holt skapte av Sydpolens betvinger i skandaleboken fra 1974.

Revidere et helteportrett

Utgivelsen hadde et aktverdig motiv, nemlig å revidere det unyanserte helteportrettet som den gang var det eneste gjeldende av Amundsen.

Ikke ulikt hva Roland Huntford gjorde med nordmannens rival, den inntil da, helgenforklarte briten, Robert Scott. «Scott and Amundsen» var riktignok en sakprosabok, men også Holts «dokumentarroman» var utstyrt med kildeliste og refererte til diverse dagbøker underveis i teksten. Slik intenderte også romanen å målbære sannheter om faktiske mennesker fra vår nære fortid.

Forfatter Tor Bomann-Larsen (bildet) har nylest Kåre Holts dokumentarroman «Kappløpet», som utløste litterær debatt da den ble utgitt for 50 år siden. Den gang som nå handler det om anstendighet, mener han. Foto: Terje Pedersen, NTB

Da Gyldendal Norsk Forlag utga boken, var tiden for lengst blitt moden for å tegne et mindre entydig bilde av nasjonalhelten, som ved sin død i 1928, var blitt minnet med to minutters stillhet over hele landet. Året før han ble borte i isødet, hadde Amundsen utgitt selvbiografien «Mit liv som polarforsker». Her kommer det frem at forskerlivet hadde vært spekket med uforsonlige konflikter. Lite tydet på at han hadde spilt helterollen i dem alle sammen.

Da 100-årsjubileet ble feiret med brask og bram i 1972, var det fortsatt «vennebøkene» fra Fritz Zapffe, Helmer Hanssen og Oscar Wisting som slo an den panegyriske tonen. I biografien «Roald Amundsens som han var», hadde forfatteren Odd Arnesen tilsynelatende trukket konklusjonen én gang for alle: «Hans minne vil leve evig i det norske folket, sagnet om ham vil gå om ham som vår tids Olav Tryggvason».

Kåre Holt tok altså på seg en formidabel oppgave da han satte seg fore å oppdatere sagnet om en av nasjonens «store menn» 46 år etter en brå heltedød.

Da skandalen var et faktum

Forfatteren hadde erfaring med historisk materiale og intet burde være i veien for at «dokumentarromanen» kunne tjene som litterær metode. Men allerede på bokens første side var skandalen et faktum. Det kom tydelig frem at Holt ikke søkte sannheten om sin hovedperson. Amundsens karakter ble formet etter hva som passet inn i Kåre Holts romansujettromansujettSujett er motivet eller emnet en billedkunstner, forfatter eller komponist tar utgangspunkt i, og som blir gjenstand for videre kunstnerisk behandling. Kilde: SNL.: «Det er noe frøkenaktig over kjempen. Det virker som han kan tenkes å bruke leppestift.»

Med Amundsen selv som imaginær kilde avdekket Holt en binær bresprekk i polfarerens sinn: «For eksempel er forholdet til kvinner uten interesse for meg. Jeg skjuler selvsagt denne mangel på interesse så godt jeg er i stand til. Det kan føre til at jeg av og til blir smakløs på dette området, for å late som også jeg er mann.»

To år etter homoseksualitetens avkriminalisering stilte Amundsen (romanfiguren) seg selv spørsmålet: «Har jeg dragning til andre menn?» Svar: «Det er mulig.»

Med dette psykologiske portrettet la Holt grunnlag for det som i sin tid ble regnet som en utpreget feminin sykdomsdiagnose (lite egnet for de store strabaser), nemlig «hysteri». Uten dokumentariske holdepunkter – men med en kalkulert resonans i samtidens fordommer – formet Holt en fiktiv skurkerolle, karakterisert med uappetittlige smil og en spyttslikkende væremåte.

Romanetiketten ga ham dessuten et syltynt dekke for dulgte hentydninger. Særlig oppsikt vakte denne bemerkningen etter Amundsens siste flyferd: «Det er god reklame i døden.»

Handler om anstendighet

Med sitt spektakulære sydpoltema, sitt berømte persongalleri og sine dikteriske kvaliteter ble «Kappløpet» en umiddelbar bestselger. Lesersuksessen bidro til at det reiste seg en flodbølge av indignerte protester på nasjonalheltens vegne.

Angriperne rettet massiv kritikk, ikke bare mot forfatteren, men ganske særlig mot forlaget Gyldendal. Boken ble forlangt inndratt og måtte for ingen pris oversettes til fremmede språk. Mange av utfallene kunne virke parodiske i sin pompøsitet. Ikke desto mindre, ved en nylesning 50 år senere, spør man seg uvilkårlig: Hvor var redaktøren?

Man kan begripe at en forfatter rives med av sin egen dikterevne. Man kan forstå den rent litterære fristelsen av å beskrive polpunktets betvinger «med ryggen krummet i et bukk, nakken lett løftet, en hund i blikket, kanskje stikker tungespissen noe ut», men – og det veier tyngst – også «romanfigurer» må ha krav på et vern.

Det handler – den gang som nå – om anstendighet. Om at bjellene ringer på redaktørens kontor.

Kronikkforfatteren utga i 1995 boken «Roald Amundsen – en biografi».