Hvor ille står det egentlig til?

Et av Tove Moe Dyrhaugs første grep var å ansette Arne Baumann. Nå har skiforbundets generalsekretær meldt at han er ferdig. Foto: Birger Løfaldli

KOMMENTAR: Han kom inn for å rydde opp. Nå etterlater skitoppen seg en organisasjon i krise.

Den øverste lederen i Norges Skiforbund varslet mandag ettermiddag sin avgang. Det skjer bare halvannet år etter at han overtok ansvaret for en organisasjon der pilene pekte nedover på en rekke fronter.

Beslutningen er dramatisk, fordi den kommer uventet, uten en skikkelig god forklaring og uten at organisasjonen på noen måte ser ut til å være over den verste kneika.

Baumann overtok etter Ingvild Bretten Berg, som i august 2022 gikk av etter den langvarige konflikten med Clas Brede Bråthen og hoppmiljøet.

Bretten Bergs exit skjedde kun et par måneder etter at Tove Moe Dyrhaug første gang ble valgt til skipresident. Lederbyttet ble sett på som hennes første ordentlige grep for å rydde opp i en konfliktfylt organisasjon.

Det handlet om å finne noen som kunne hjelpe henne med å samle et lag som består av en rekke grener, en administrasjon i forbundslokalene og mange skikretser.

Arne Baumann under den nasjonale langrennsåpningen på Beitostølen i fjor. Foto: Geir Olsen / NTB

Når Arne Baumann nå er ferdig, setter det Dyrhaug og hennes styre i et helt annet lys. Han var mannen som skulle gå opp løype, og som resten av Ski-Norge skulle følge.

Nå sier han stopp.

For skistyret er dette et stort nederlag.

Prosessen med å finne den riktige kandidaten tok lang tid. Det gikk omtrent et år fra Bretten Berg forsvant til Baumann tiltrådte.

Han kom til en organisasjon full av interne konflikter, med en sviktende økonomi og hvor posisjonen til den mest profilerte grenen, langrenn, var sterkt synkende.

Johannes Høsflot Klæbo hadde forlatt landslaget. Etter hvert la Lucas Braathen opp og meldte deretter overgang til Brasil.

En slik organisasjon er avhengig av å finne en dyktig toppsjef som er villig til, og som klarer, å stå i stillingen over tid.

Der sviktet Norges Skiforbund, som nå må på lederjakt nok en gang.

Om et halvt års tid er det ski-VM i Trondheim. Skipresident Tove Moe Dyrhaug og ordfører Kent Ranum vil ha sentrale roller. Foto: Ole Martin Wold / NTB

Mens den pågår kan vi undre oss over hva som har skjedd. Pressemeldingen som ble sendt ut mandag ettermiddag forteller nemlig minimalt om det.

Der går det frem at Baumann sa opp jobben og at Dyrhaug vil gi ham gode referanser. Han sier at han brenner for skiidretten i både bredde og topp, men konkluderer likevel med at han ønsker andre arbeidsoppgaver fremover.

Han begrunner valget med en «totalvurdering», slik ledere ofte gjør i slike situasjoner, hvis det ikke handler om «mer tid til familien».

Skal vi feste vår lit til denne forklaringen, så var enten Baumann ikke klar for jobben han sa ja til, at han ikke visste rekkevidden av den store oppgaven det var å rydde opp i Norges Skiforbund. At dette ble verre og mer komplisert enn han forestilte seg.

Eller så kan dette handle om momenter Baumann vanskelig kunne forutse.

Personkjemi, for eksempel?

Skipresident Tove Moe Dyrhaug sammen med blant andre Arne Baumann (nummer to fra høyre) under sommerens FIS-kongress i Slovenia. Foto: Birger Løfaldli

Hvordan var egentlig samarbeidet mellom Baumann og skipresidenten?

Med den dramatiske beslutningen og den lite konkrete begrunnelsen blir spørsmålet relevant.

Det samme er spørsmålet om viljen i styret og organisasjonen til å erkjenne den økonomiske situasjonen og viljen til å ta nødvendige grep.

Eller er den økonomiske situasjonen rett og slett så mye verre enn Baumann forutså, så ille at han ikke ser seg i stand til å lose dette i havn?

Eller kan det være at medietrykket, presset i en slik jobb som så mange i norsk idrett bryr seg om, ble for belastende og langt tyngre enn han hadde sett for seg?

Konklusjonen er uansett at dette ble en klar feilansettelse, som forbundsstyret må ta hovedansvaret for.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli. Foto: Glen Musk

Ski-VM om noen måneder har sin egen organisasjon og vil bli gjennomført relativt upåvirket av dette, selv om en slik beslutning rett før et verdensmesterskap på hjemmebane forsterker inntrykket av dramatikk.

Verre er det med skiforbundet og tilliten til en organisasjon i økonomisk krise som har akutt behov for nye sponsorer.

Det blir som om toppsjefen Anko van der Werff hadde kastet inn håndkledet midt under omstillingsprosessen til SAS. Slikt som gir grunn for oss omkring til å stille spørsmålet:

Hvor ille står det egentlig til, når til og med han som var hentet inn som redningsmann kaster kortene?