«Hvor gikk det galt?»

Nylig rykket Lyngdals herrelag ned til 5 divisjon, et bunnnivå på seniornivå noensinne. Dette avsluttet det som sannsynligvis er Lyngdal-fotballens dårligste sesong noensinne. Vi har i høst ikke kvalifisert et eneste lag til nivå 1 i ungdomsfotballen hverken på jente- eller guttesiden. I tillegg har guttelagene stort sett endt sist på nivå 2. Tidligere kjempet våre seniorlag i toppen av 3. divisjon og vi hadde alderbestemte lag i toppen av nivå 1, stort sett på alle alderstrinn både blant jentene og guttene. De siste seks-sju årene har resultatene jevnt styrt mot årets tragiske nivå.

Vi produserer ikke lenger spillere til høyere nivå, knapt kretslagsspillere og andelen sonespillere er kraftig redusert. For en som har oppholdt seg daglig på stadion i mange år , og observert utallige kamper, er det urovekkende å se hvordan Lyngdals mentaliteten med tydelighet, hardt arbeid, energi og trøkk, gradvis har forvitret. Det er trist og påfallende å se hvor mye mer engasjement og vilje det er på banen, blant våre motstanderlag. Slagordet «Blø for de rød» er kun et vagt minne, klubben er ikke lenger til å kjenne igjen. Resultatene er ikke det viktigste i Lyngdal idrettslag. Derimot er det min påstand at å skape viktige karaktertrekk som struktur, engasjement, vinnervilje og hardt arbeid, er vår viktigste oppgave. Dette skaper målrettede og hardtarbeidende ungdommer, egenskaper som er helt elementære for å tilpasse seg i et hardt, kynisk voksenliv. I tillegg skaper det resultater på fotballbanen! Antall spillere i klubben har vært stabilt godt i 20 år, men resultatene har aldri vært dårligere.

Hvor gikk det galt? Hva kan vi gjøre for å komme tilbake til at vi en gang var en «fryktet» motstander hvor arbeidsmoral, samarbeid og energi på banen endte i gode enkeltindivider og habile resultater?

Min mening er at klubben de siste årene har mistet overnevnte identitet og kvalitet, gjennom utydelig lederskap og manglende tilstedværelse fra de som har tatt på seg ansvaret for å styre. Det foreligger en sportsplan med mål om kvalifisering til nivå 1 i alle klasser i ungdomsfotballen. Klubben klarer derimot ikke å overføre denne til trenere og spillere gjennom aktiv tilstedeværelse på feltet samt undervisning på møterommet. Slik jeg ser det er det opp til hver enkelt å forme sitt eget opplegg, noe som bygger ned samholdet og samarbeidet i klubben. Ved å sitte på styrerommet og prate uten aktiv handling, skaper en ikke fellesskap, engasjement og en tydelig rød linje i klubbens filosofi. I tillegg mangler det fotballfaglig kompetanse i lederskapet, det oppleves sett utenfra at en ikke ønsker innspill fra de mange menneskene rundt klubben med høy fotballfaglig kompetanse. Ønsker en å verne om egne behov og interesser?

Min oppfordring til klubbens ledelse er å komme seg ut på stadion og snakke med trenere og spillere samt å iverksette sportsplan konsekvent. Deretter følge opp trenere mer regelmessig og tydelig på feltet. Å engasjere flere tidligere spillere og trenere i prosessene og å ansatte spillerutvikler anser jeg som en selvfølgelighet, selv om dette vil koste noen kroner. Å revurdere ressursbruken og behovet for dagens klubbansatte bør en absolutt kunne kreve etter de siste årenes sportslige havari. Hvilke resultater har en klart å skape for medlemmenes kontigent og dugnadsinnsats? I tillegg må de mange trenerene i klubben, jeg har pratet med den siste tiden, tørre å ta bladet fra munnen og kreve praktisk endring. Dette skapes ikke gjennom å klage på bygda.

Hovedfokus i alt dette må legges på å gjenvinne klubbens eldgamle, men velfungerende identitet om at det viktigste over alt er høy arbeidsmoral og samarbeid til det beste for Lyngdal IL. Det nytter ikke å låse seg inne på kontoret og slå seg på brystet i media over at vi for 15 år siden produserte gode fotballspillere til eliteserien. Nå må det handles, ikke snakkes. SNAREST.

Blø for de rød!

Espen Andalsvik