«Det er for sent å snyte seg når nesa er vekk»

Den norske staten er søkkrik. Gjennom Oljefondet disponerer den en formue på over 19.000 milliarder kroner. Men velferdsoppgavene i Norge utføres stort sett av kommuner og fylkeskommuner. De driver barnehager, skoler, aldershjem, kulturinstitusjoner og videregående skoler. Og de fleste er dem er nå lutfattige. Og har store problemer med å gi sine innbyggere de velferdstjenester de har krav på.

Det er mange årsaker til at situasjonen for kommuner og fylker har forverret seg de siste årene. Pandemien, rentehopp, inflasjon, færre elever og stadig flere gamle. Problemene må løses. Men hvordan de skal løses, er det selvsagt politisk uenighet om. De fleste mener at kommuner og fylkeskommuner må omstille seg til den nye tid. Med klimakrise, eldrebølge og for få barn. Kommuner og fylkeskommuner må effektiviseres. Få mer ut av hver ansatt og hver krone.

Mer penger er også en del av løsningen. For nå har regjeringen bevilget 4,3 milliarder kroner ekstra til kommunene og 700 millioner til fylkeskommunene. Men det monner lite. Det sentrale spørsmålet er selvsagt hvorfor en styrtrik stat lar kommuner og fylkeskommuner slite i sin fattigdom? Hvorfor får ikke KS de 15 milliarder de har bedt om? Hvorfor må gamle syke dø i kø for plass på sykehjem? Eller alene i omsorgsboliger? Hvorfor må unge som eldre innta gatene og demonstrere mot nedleggelse av barneskoler? Hvorfor får ikke våre ungdommer fortsette på den videregående skolen de har begynt på?

Årsaken til at regjeringen ikke vil ut med mer penger, er frykten for nedgang i kronekursen og økende inflasjon. Og for å forhindre nettopp dette, så ble Handlingsregelen vedtatt. Staten får ikke bruke mer enn 3 prosent av overskuddet til Oljefondet. Og det har blitt de fleste norske politikers mantra. Når sparingemanien skal forklares, så er det så lett å komme med den samme regla: Kan ikke bruke mer penger. Vi må holde oss til Handlingsregelen. Hvis ikke nærmer vi oss undergangen. Inflasjonen går til himmels, kronekursen går til helvete og rentene stiger rett til værs.

Men Handlingsregelen er ikke risset i stein. Den er ikke levert av gudene. Den er menneskeskapt. Og for å fungere må den ha legitimitet i folket. Og den må være troverdig. Men det er den ikke lenger. Det er skapt av økonomer. Og økonomi er ingen eksakt vitenskap. Men det til tross, noen økonomer har ingen blygsel eller skamvett. Da koronaen slo til over landet vårt, så tøt meningsbærende økonomer fram fra hver eneste økonomibastion. Og dommedagsprofetiene kom som perler på en snor. Og fremst av alle var som vanlig NHO, med sin sjefsøkonom Dørum.

Dommedagsprofetier er NHOs spesialfelt. De har spådd uopprettelige negative konsekvenser av Norges nei til EF i 1972, Norges nei til EU i 1994 og finanskrisen i 2008. Og så har vi den årlige katastrofevarslingen i forbindelse med lønnsoppgjøret. Alt vil bare bli verre. Og det onde vil vare evig. Hvis ikke NHO får det som de vil.

Norge var det landet som ville bli rammet verst av pandemien fordi vår økonomi er så avhengig av olja. Fortalt økonomene oss. Men det motsatte skjedde. «Vi fikk i 2021 den høyeste veksten i nominelt BNP på flere tiår, høyere enn under oljeprissjokkene på 1970-tallet, sier seksjonssjef i SSB, Pål Sletten».

Nå er bensinprisen på rundt 20 kr literen. Det er småtteri i forhold til det enkelte sjefsøkonomer spådde da krigen i Ukraina brøt ut. Da skulle bensinprisen fyke opp i 40 kr. Det har den ikke vært i nærheten av.

Og nå er NHOs sjeføkonom ute igjen. Og sier med vanlig overlegen arroganse at de fem milliardenes ekstrabevilgning, vil føre til at lånerenta vil være høyere lenger enn nødvendig og det vil gå ut over vanlig folk med huslån.

Men noe av det latterligste økonomene beskjeftiger seg med, er å spå utviklingen av Norges Banks styringsrente. Det må de jo gjerne gjøre. Privat. Men hva som er vitsen med å slippe økonomer løs i Dagsnytt 18 for å fortelle det norske folk hva de tror vil bli vedtatt på Bankens neste styringsrentemøte, er fullstendig uforståelig. Og er det mest eklatante eksempelet på hvor lite eksakt denne vitenskapen er. For her spås det i øst og vest, og nord og sør.

Like lite som økonomi er en eksakt vitenskap, like lite er pedagogikk det. På 1970-tallet ble det bygget nye videregående skoler over hele landet. Da var mantraet Skoler til folket. Små skoler, med færre elever i klassene enn de vanlige 30. Som er et antall ingen vet årsaken til. Å si hvor store skolene bør være, hvor mange elever det bør være i hver klasse for at de skal være bærekraftige, og pedagogisk riktige, er som å holde fingeren opp i lufta for å spå været på julaften. Det er kun en politisk beslutning.

For nå er de skolene som var framtida på 70-tallet, borte eller snart borte. Som Åmli vgs. Og Valle vgs. Nå trengs det olje-penger for å forhindre at enda flere gutter faller fra i videregående skole. Og blir Navere. Det trengs mer penger for å sørge for at ikke enda flere eldre blir liggende døde i ukesvis i sine «bo-hjemme-lengst-mulig-hjem» .For at veier skal utbedres. Og for at ferjene skal gå.

Nå sparer vi oss til fant. Og: Det er for sent å snyte seg når nesa er vekk.

Med vennlig hilsen

Helge Sten Thorbjørnsen

Pensjonert lektor