Hvor finnes de ikke-medisinske tiltakene for barn med ADHD?

Det vil neppe hjelpe med begrensninger i utskriving av diagnoser eller medisiner, skriver Malin Kulseth. Foto: Privat

Å peke på individer og påstå at de ønsker en «quick fix», bidrar til lite annet enn større stigma for personer med ADHD.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 1. september kunne man lese en kronikk signert fem psykiatere fra barne- og ungdomspsykiatrien som mener at ADHD-medisineringen har «sklidd helt ut». Det er trist lesning, og det er vanskelig å bli klok på hva kronikkforfatterne egentlig ønsker å oppnå.

Kronikkforfatterne ignorerer ikke bare helt naturlige årsaker til økningen i ADHD-diagnoser. Det negative fokuset på medisinering bidrar først og fremst til å stigmatisere ungdommer med ADHD og foreldre som gjør det de kan for å hjelpe sine barn i et system som svikter.

Kan få fatale konsekvenser

Da jeg selv fikk diagnosen ADHD, opplevde jeg en enorm lettelse. Jeg har vært en relativt vellykket karrierekvinne med to barn, men i skjul har jeg slitt med et indre kaos som har påvirket meg i jobbsammenheng og privat. Det har ført til flere sykmeldinger på grunn av utmattelse og depresjon.

Uten forståelse av hva som har gjort det så vanskelig for meg å fungere på nivå med de aller fleste av mine kolleger, var det lett å fortelle meg selv at jeg var en håpløs, uintelligent og lat person. Med diagnosen har jeg fått sortert frustrasjonen og sorgen og lagt mye av selvhatet jeg har båret på, til side.

De færreste oppsøker ADHD-medisiner fordi det er trendy, «på samme måte som lipfillers eller slankemedisiner». For meg handlet det først og fremst om et håp om å fungere i arbeidslivet uten å bli fullstendig utmattet, noe jeg tror de fleste i samme situasjon også ønsker.

Vi blir alle, uansett fungering, bedt om å ta oss sammen og tilpasse oss et «one size fits all»-system med jobb og skole mellom åtte og fem. Og de som sliter med å tilpasse seg faller raskt utenfor.

Det kan få fatale konsekvenser, særlig for ungdom som sliter.

Tilbyr ikke løsninger

Disse fem psykiaterne, som har dedikert sitt liv og virke til å hjelpe barn og ungdom, sprer i stedet mistanke om at pasienter selger medisinen sin på gaten. Ved å peke på medisinen som problemet, peker de samtidig på individet som bruker den, fremfor å skissere opp noen løsninger.

Kronikkforfatterne understreker at andre tiltak skal prøves før man skriver ut medisiner. Her er vi enige, men hvor er disse tiltakene?

I nesten all tilgjengelig informasjon om ADHD-diagnosen er det understreket at medisinering bare skal være en del av behandlingsforløpet. Kognitiv terapi, sosial ferdighetstrening, nevrologisk trening og coaching er blant behandlingsmetodene som oppgis å være effektive for personer med ADHD.

Tilfeldigvis har jeg en tilstand som gjør at jeg ikke tåler den dosen ADHD-medisin jeg har opplevd som best for min fungering. Jeg har forsøkt å finne ut hvilke spesialister i det offentlige helsevesenet som tilbyr denne hjelpen i over to år nå, uten hell.

Bekjente som har fått diagnosen i voksen alder, står i samme situasjon: De få tilbudene vi finner, er private, og regelmessig oppfølging koster mer enn de fleste av oss har råd til.

Hadde ingen gode svar

Da vi bestemte oss for å oppsøke utredning for vårt eldste barn, var det fordi de samme problemene jeg har slitt med i det skjulte, begynte å gå løs på selvtilliten hans. Tross høy intelligens hadde han store problemer i enkelte fag, og både vi og lærerne var enige om at det var mange tegn på at han også kunne ha ADHD.

Vi har opplevd at tett oppfølging og samtaler er det beste for å hjelpe og motivere ham, og understreket i møter med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) at vi først og fremst ønsket samtalefokusert behandling før vi eventuelt ville vurdere medisiner.

Da han til slutt fikk diagnosen, ble vi alle lettet. Vi var blitt forespeilet at han skulle få samtaleterapi, og satte opp noen timer med en foreldreveileder og en terapeut hos Bup. Han hadde satt stor pris på alenetid med behandler under utredningen, og han gledet seg til hver time som ble satt opp etter at han fikk diagnosen.

Etter tre besøk fikk vi brått beskjed om at vi ikke ville få flere timer, fordi vi var for ressurssterke til å ta opp en plass hos Bup. Den eneste videre hjelpen vi har fått hos Bup var et medisinkurs for foreldre. Også her ble det understreket at medisin bare er en del av behandlingen.

Da jeg rakk opp hånden og spurte hva hjelpen egentlig består i og hvor man finner den, hadde kurslederne ingen gode svar.

Vurderer medisinering

Dersom et barn skal ha krav på ekstra hjelp i dag, trenger man et vedtak fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) eller en diagnose. På skolen gjør lærerne så godt de kan. De fem psykiaterne skriver i et svar på kritikken de har fått, at løsningen på mange av utfordringene vi ser i dag, bør ligge i skolevesenet.

Det som på papiret skal gi rett til mer hjelp og oppfølging, utløser imidlertid ikke automatisk flere ressurser eller midler for skolen som skal hjelpe barnet i det daglige.

Fraværet av tilbud om annen behandling gjør at vi nå vurderer medisinering for vårt barn.

Å peke på individer og påstå at de ønsker en «quick fix», bidrar til lite annet enn større stigma for personer med ADHD. Stigmaet rundt medisinering av barn med ADHD er allerede overveldende. Det er skuffende at fem psykiatere går så langt i å mistenkeliggjøre og snakke ned den eneste tilgjengelige behandlingen for barn og voksne med ADHD i Norge. De fremmer ikke en eneste annen løsning enn å begrense tilgangen til noe som beviselig har god effekt for svært mange.

Det vil neppe hjelpe med begrensninger i utskriving av diagnoser eller medisiner. Tvert imot vil det kunne føre til at utfordringene som blir avslørt av den stadige økningen i ADHD-diagnoser forblir skjult, mens mange igjen vil måtte slite med sine utfordringer i stillhet. Det er noe man med rette vil kunne kalle en dum «quick fix».

Trenger mer ressurser

Det er først og fremst mer ressurser for å utvide tilbudet om ikke-medisinsk hjelp i både det psykiske helsevesenet og skolevesenet som vil kunne hjelpe folk med ADHD. Neste gang disse psykiaterne vil skrive kronikk, anbefaler jeg dem å legge press på politikere og helsevesenet de selv er en del av, fremfor å peke på individer som har behov for hjelp.

Kanskje vi i fremtiden kan få et verdig tilbud der både voksne, barn og ungdommer blir møtt på en god måte og får tilbud om den hjelpen de trenger.