Hvor er de nordiske stemmene mot Donald Trump?

Donald Trumps tidligere stabssjef John F. Kelly (t.h.) har omtalt Trump som en mann med diktatoriske tilbøyeligheter. Foto: Susan Walsh, AP/NTB

Nok en gang velger de fleste av våre politikere å sitte stille i båten.

I mai markerer vi 80-årsdagen for frigjøringen fra nazistisk okkupasjon. Da Hitler kom til makten, utnyttet han økonomisk krise, sosial uro, nasjonalisme og utbredt antisemittisme for å vinne støtte.

Verdensbildet var dominert av stormakter med territoriale ambisjoner, ofte ledet av autokrater som brukte propaganda og løgn for å manipulere befolkningen.

Marginalisert og latterliggjort

I Tyskland ble opposisjonen fra fagorganiserte, sosialdemokrater og kommunister brutalt brakt til taushet. I mange europeiske land håpet politikerne at nazismen var en fase som ville gå over av seg selv. I Storbritannia ble Winston Churchill marginalisert og latterliggjort for sine advarsler om det kommende mørket. Også i Norge hersket stor forvirring.

Parallellene til dagens situasjon er urovekkende: Stormakter med territoriale ambisjoner preger verdenspolitikken, og i Europa ser vi fremvekst av politiske partier på ytre høyre fløy som igjen nører opp under hat mot medborgere med en annen etnisk bakgrunn.

Slik enkelte på borgerlig side i Norge den gang anså Hitler som en kraft som kunne vitalisere Europa og demme opp for bolsjevismen, ser noen nå med begeistring på at Donald Trump igjen er blitt president i USA. Denne gangen er han bedre forberedt og har et tydeligere mandat. Og nok en gang velger de fleste av våre politikere å sitte stille i båten.

Mindre stater blir fritt vilt

Trump er av sin tidligere stabssjef John F. Kelly omtalt som en mann med diktatoriske tilbøyeligheter. Den tidligere militære øverstkommanderende, general Mark Milley, har beskrevet ham som «fascist to the core». Trumps mange bisarre uttalelser tolkes nervøst «i beste mening» av en omverden som frykter hva han vil finne på etter innsettelsen.

Men her har han vært helt tydelig: Trump vil privatisere statsapparatet, straffeforfølge sine meningsmotstandere og pressen. Han har nå uttrykt en ambisjon om å annektere Grønland og Panamakanalen og har «invitert» Canada til å bli en del av USA.

At Trump åpenlyst vurderer å underlegge seg deler av vårt naboland, har norske kommentatorer møtt med en blanding av skadefryd overfor danskene som ydmykes av Trump, «forståelse» for at dette kan styrke grønlendernes håp om løsrivelse fra kolonimakten i København, og totalt fravær av et storpolitisk perspektiv der mindre stater blir fritt vilt i supermaktenes spill.

Ignorerte trusselen fra nazismen

I Danmark er man naturligvis forbannet, men hvorfor fordømmer ikke de andre nordiske statslederne Trump? Hva blir det neste? At Trump annekterer Island og inngår en «deal» med Russlands president Vladimir Putin om russisk overtagelse av Svalbard?

«Historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte», er en populær omskriving av noe Mark Twain skrev i romanen «The Gilded Age: A Tale of Today», som ble utgitt i 1874. Det er en påminnelse om at vi er forpliktet til å lære av fortiden.

Da Churchill omsider ble statsminister i Storbritannia, var det for sent. Over 80 millioner mennesker måtte bøte med livet fordi politikere verden over ignorerte trusselen fra nazismen.

Å kritisere Trump vil bli ubehagelig. Men i Astrid Lindgrens barnebok «Brødrene Løvehjerte» sier «Jonatan» til lillebroren sin: «Det er ting som må gjøres, selv om de er farlige. For ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.»

Er det slik våre politikere vil bli husket?