Hvis målet helliger middelet, kan vi like gjerne kaste alle konvensjoner og regler for krig på båten

Det eneste antipersonellminer kan tilby, er falsk trygghet og tiår med terror, skriver Raymond Johansen. På bildet: En ukrainsk soldat inspiserer et område utenfor Kharkiv for miner. Foto: Viacheslav Ratynskyi, Reuters/NTB

Det siste Europa trenger, er en ny generasjon amputerte barneføtter.

Vi står overfor et dramatisk tilbakeskritt for beskyttelsen av sivile i krig.

Estland, Latvia, Litauen, Polen, Finland og nå sist Ukraina har forlatt eller er i ferd med å forlate en av vår tids viktigste humanitære avtaler – Minekonvensjonen, som forbyr antipersonellminer.

Flere av dem har også tatt til orde for å gjeninnføre antipersonellminer som en del av sitt forsvar mot Russland.

Øker risikoen for sivile

Minekonvensjonen ble vedtatt i Oslo i 1997 og har siden den gang bidratt til å spare flere hundre tusen liv og lemmer. Antall mineofre er redusert med over 75 prosent, millioner av miner er fjernet, og millioner av mennesker har fått landet sitt tilbake.

Norge var en av de viktigste pådriverne for forbudet og har heldigvis stått prinsippfast på at en utmeldelse fra avtalen vil undergrave internasjonale normer og øke risikoen for sivile.

Likevel velger hovedlærer Palle Ydstebø ved seksjon for landmakt ved Krigsskolen å åpne Pandoras eske også her til lands ved å fremsnakke antipersonellminer i Nettavisen. Ifølge Ydstebø vil antipersonellminer rent taktisk «være viktige for å stoppe en invasjonsstyrke hvis man ikke har alternativer».

I 2025 faller en slik argumentasjon på sin egen urimelighet og vil i ytterste konsekvens være gjeldende også for pil og bue eller stein og slynge. Men til forskjell fra disse oldtidens våpen finnes det ikke noen ansvarlig bruk av antipersonellminer. De skiller ikke mellom soldat og sivil eller mellom krig og fredstid.

De fortsetter å drepe og lemleste lenge etter at krigen er over – det være seg en søskenflokk på vei til skolen, en bonde som pløyer åkeren eller en mor på vei til markedet. 50 år etter Vietnamkrigen tar landminene som ligger igjen, fortsatt liv.

Miner stopper ikke en moderne invasjonsstyrke

Ydstebø har åpenbart ingen kompetanse på de humanitære konsekvensene av bruk av antipersonellminer. Han burde likevel vite at antipersonellminer ikke hører hjemme i et moderne forsvar.

De stammer fra en svunnen tid og er utviklet for en annen type krigføring enn den vi har i dag. Minefeltene stopper ikke en moderne invasjonsstyrke – de forsinker den knapt. Men de gjør terrenget utrygt for egne soldater, truer liv og helse i egen befolkning og hindrer gjenoppbygging den dagen krigen er over.

Gjennom vårt arbeid i mineutsatte land som Bosnia, Afghanistan, Kambodsja og ikke minst Ukraina ser vi daglig hvordan antipersonellminer ødelegger liv. Erfaringene fra felt er entydige: Det er sivilbefolkningen som betaler prisen. Åtte av ti mineofre er vanlige mennesker, og minene dreper og lemlester i generasjoner etter at de ble lagt ut.

De hindrer jordbruk, utvikling og gjenoppbygging. De driver folk – ikke fiendtlige styrker – på flukt. At enkelte land i Europa nå åpner for å ta i bruk antipersonellminer, betyr i realiteten at de er villige til å ofre sine egne barns fremtid for et våpen uten militær nytteverdi.

Det er et svik både mot egne borgere og mot de prinsipper som Minekonvensjonen bygger på.

Når målet helliger middelet

Det er krig i Europa, og jeg har full forståelse for den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og resten av Russlands naboland, står overfor. Det gjelder også Forsvarets behov for å øke grenseforsvaret.

Norsk Folkehjelp har 400 ansatte i Ukraina som kjenner krigen på kroppen hver dag. Men en representant for Forsvaret burde vite bedre enn å fremheve et utdatert våpen som ikke tilbyr sikkerhet, men snarere har som fremste egenskap å drepe og lemleste egen befolkning. Det eneste antipersonellminer kan tilby, er falsk trygghet og tiår med terror.

Svaret på en brutal angrepskrig kan ikke være å svekke Folkeretten, det viktigste sikkerhetsnettet vi har i krig. Hvis målet helliger middelet, kan vi like gjerne kaste alle konvensjoner og regler for krig på båten. Det er neppe ønskelig.

Det sist Europa trenger

Desto viktigere er det at de som besitter ekspertise på den reelle kost-nytte-effekten av disse bestialske våpnene – grundig dokumentert i forkant av at 122 stater vedtok å forby disse våpnene for snart 30 år siden – kjenner sin besøkelsestid.

Som statspart til Minekonvensjonen er norske myndigheter forpliktet til å påpeke brudd på avtalen og legge press på stater som ikke overholder den.

Selv når det koster, er det vår plikt å bruke utestemme og minne våre allierte på hvorfor vi i sin tid samlet oss for å forby antipersonellminer. Og at det siste dagens Europa trenger, er en ny generasjon amputerte barneføtter.