Hvem skal stå til ansvar for FNs unnfallenhet denne gangen?

Erlend Larsen i Libanon i 1994. Han var da presse- og informasjonsoffiser for den norske styrken. I dag er han stortingsrepresentant for Vestfold Høyre og medlem av transport- og kommunikasjonskomiteen. Foto: Privat

Hvem skal stå til ansvar denne gangen?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hva er vitsen med FN når organisasjonen hverken klarer å stoppe Hizbollah eller Israel?

Det vi ser i Libanon nå, er den verste unnfallenheten fra FN siden Srebrenica-massakren i 1995, hvor FN-soldater sto handlingslammet mens nærmere 8000 bosniske muslimer ble drept.

I dag ser vi et handlingslammet FN, på tross av at den har hatt mer enn 10.000 fredsbevarende soldater stående langs grensen i Sør-Libanon siden 2006.

Det er tilsynelatende en sterk overdrivelse å kalle dem fredsbevarende, for de har åpenbart ikke gjort jobben sin.

Måtte gå galt

I 2006 bombet Israel Sør-Libanon sønder og sammen i jakten på Hizbollah. I dette mangfoldige landet bor sjiamuslimer, sunnimuslimer, kristne og drusere i landsbyer tett ved hverandre. Israelerne viste ingen av dem nåde, selv om det var Hizbollah som var målet.

Ikke engang FNs observatørkorps ble skjermet da Den israelske hæren (IDF) bombet en godt synlig, hvitmalt og FN-merket observasjonspost ved landsbyen Khiam. FNs blå flagg ga dem ingen beskyttelse. Fire FN-observatører ble drept.

Da krigen i 2006 endelig tok slutt, vedtok FN å øke antall fredsbevarende soldater fra 2000 til omkring 20.000. Styrken ble siden redusert til 10.000. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701 sier blant annet at det kun skal være fredsbevarende soldater og soldater fra den libanesiske hæren i grenseområdene.

Etter krigen i 2006 lå Hizbollah nede, men kom seg raskt på bena, med god støtte fra Iran. De har hatt god tid til å bygge opp våpenarsenalet, og de har gravd tunneler for å forberede den neste krigen med Israel. Hverken FNs fredsbevarende styrker eller den libanesiske hæren har åpenbart vært dem til heft eller bryderi.

Hva drev egentlig FNs fredsbevarende styrker med alle disse årene?

Dersom FN-styrkene hadde reist seg mot Hizbollah de siste årene, ville FN tapt.

Hizbollah fikk holde på med sitt i for mange år. Da måtte det gå galt.

En fallitterklæring

Det siste året var det aldri et spørsmål om Israel kom til å invadere Libanon – det var kun et spørsmål om når. Hvor var FN i denne tiden? Hva drev FN-styrkene med? Var det ingen som minnet dem om sviket i Srebrenica? Hvem skal stå til ansvar for FNs unnfallenhet denne gangen?

På ny ser vi at israelerne angriper med full styrke. Angrepene synes å være mer målrettet mot Hizbollah enn i 2006, men de tar som vanlig ikke hensyn til sivile ofre.

Landsbyen Ebel es Saqi, som mer enn 20.000 nordmenn har et nært forhold til, er fraflyttet, slik den var da de første norske FN-soldatene kom dit i 1978. Byen vokste og utviklet seg godt da FN beskyttet området. De som bor i landsbyen – og svært mange andre landsbyer i området – ber nå på sine knær om støtte fra FN, fra Norge – fra en rettferdig verden.

Etter at Hizbollah begynte å sende raketter mot Israel for et år siden, begynte innbyggerne i en rekke landsbyer å gå nattevakter. Kom det inn fremmede varebiler, ble de jaget. Innbyggerne visste godt at hevnaksjonen fra Israel kom til å ramme dem, ikke Hizbollah-krigerne. Det var vel FNs oppgave å beskytte innbyggerne?

Et verdenssamfunn som har sendt 10.000 soldater fra 46 land og som ikke klarer å sette opp sikre korridorer eller områder hvor befolkningen kan være trygge, er et FN som har feilet. Dette er en fallitterklæring for FN.