Gunnar Stavrum er kjent for å provosere, og kanskje kommer det noe godt ut av å provosere, selv når provokasjonen i utgangspunktet er skivebom.
Norges største utfordring i årene som kommer er sviktende fødselstall. Hver kvinne føder i snitt 1,4 barn. I 1950 var det 7 yrkesaktive pr pensjonist, i dag er vi 4,5, i 2050 er det forventet 2. Det er tall som bør bekymre dagens middelaldrende (som feks. Gunnar Stavrum.)
Hvem skal bemanne sykehjemmene når du blir gammel og trenger hjelp?
Vi får rett og slett for få barn. Hva årsaken er, og hvordan vi skal møte den utfordringen er faktisk et åpent spørsmål. Bedre ordninger, større valgfrihet, karriere, kostnader, selvrealisering, fremtidsoptimisme, fremtidspessimisme, er bare noen av temaene som trekkes frem i diskusjonen. Men svarene har ingen.
Anja Abusland er 28 år, sykepleier, Stortingspolitiker, og snart tre-barnsmor. Glem diskusjonen om politikerlønn. (Dagens politikere tjener for lite, men det er en helt annen diskusjon.) Det er en avsporing.
Se på det slik: Abusland har tatt sin utdannelse, hun har påbegynt sin karriere, hun får tre barn før hun er fylt 30, og har fortsatt størstedelen av arbeidslivet sitt foran seg. Det er akkurat dette vi trenger mere av, ikke mindre. Tusen takk Anja!
De private beveggrunnene for Abuslands valg bør få tilhøre henne og hennes nærmeste familie alene. Akkurat på lik linje med at valget de til som velger å få færre, eller ingen barn, er deres, og bare deres.
Istedenfor å kritisere burde vi alle glede oss over de som klarer å kombinere et travelt liv med det å få flere barn. Og på ett eller annet vis må vi finne frem til ordningene som gjør at flere kan ta det samme valget. Kanskje vil det koste litt i kroner og øre, kanskje er det noe i samfunnet vi må endre, men det vil være verd hver eneste krone.
Og siden Stavrum ønsker debatt, så er det denne debatten han bør ta.